Borg

«Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern.» Salme 18:3

I bibelsk tid lå byer og borger ofte på berg, eller høyt oppe. Dit kunne man flykte, der var det beste vernet mot fiender. Slik er det for oss også, selv om vi ikke lenger bygger byer slik. Men Gud er et vern for oss på en merkelig måte. I Salme 32 sier David:

«Da bekjente jeg min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine lovbrudd for Herren.» Og du tok bort min syndeskyld.

Derfor skal alle trofaste be til deg i tider med trengsel. Om det kommer en veldig vannflom, til dem skal den ikke nå. Du er mitt skjulested, du verner meg mot nød, med frelsesjubel omgir du meg.»

Til alle tider har det rare skjedd at mennesker som har noe på samvittigheten løper til Gud som er ren og hellig. Vernet er ikke å gjemme, men å avsløres, stå åpen. Hvorfor?

Fordi Han er en god Gud, som favner og skjuler oss i sin tilgivelse, om vi lar Ham vende oss til Ham. Vårt sterkeste vern kommer innenfra, fra et hjerte som har fred med Gud. Vi kan flykte dit. På grunn av Jesus holder det for evigheten.