Adiafora og følelser
«Jeg formaner deg, Evodia, og deg, Syntyke: Kom til enighet i Herren! Og jeg ber også deg, du som med rette heter Synzygos, om å hjelpe disse to.» (Fil 4,2–3).
Misjonshistorien vitner om et mangfold av fellesskap. Varierende samværsformer har mer eller mindre tvunget seg fram.
Misjonærer kan fortelle om former som ytre sett ble nokså ulik dem de kjente fra Norge. Fundamentet i Guds ord kan være på plass.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men samhørigheten blir ivaretatt på andre måter enn ved kristne samvær i Norge.
Misjonærene lærer fort at mange ytre former tilhører «mellomtingene», de er adiafora. Former blir likevel – etter hvert – ofte fast etablert.
Og de korresponderer med følelser. Trivsel knyttes til det en blir vant til. En «reagerer på» og føler ubehag ved forstyrrende og nye elementer.
Dette er ikke bare negativt. Det ligger en stabiliserende faktor i det.
Men når noen går i bresjen for tjenlige endringer, kan ett av to skje: Enten «vinner» tradisjonsbærerne eller så «vinner» de progressive.
I begge tilfeller skapes anspente forhold mellom grupperinger.
Tro om ikke slike kulturelle brytninger var årsaken til at Paulus skrev: «Jeg formaner deg, Evodia, og deg, Syntyke: Kom til enighet i Herren! Og jeg ber også deg, du som med rette heter Synzygos, om å hjelpe disse to.» (Fil 4,2–3).
Ja. Flott Synzygos! (Men det blir ikke lett for deg!)
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hva når uenigheten går dypere enn til adiafora-spørsmål?
