«… de helliges samfunn»
Begrepene «kirke» og «samfunn» er i trosbekjennelsen knyttet sammen.
«Kirke», etter grunnteksten «ecclesia», betyr kalt sammen.
Samfunn, «koinonia», er uttrykket for fellesskap. Poenget med betegnelsen samfunn er at vi har fellesskap om samme sak, vi har felles del i noe. Det binder oss sammen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Dette er ikke bare horisontalt å forstå. Hovedsaken er fellesskapet oppover, fellesskapet om noe som kommer til oss ovenfra eller utenfra: Frelsesbudskapet. Ja, frelseren er selv, ved Ånden, kommer til oss og bor midt iblant oss (Matt 18,20).
De sterke båndene som binder oss sammen, vil få følger for samværsformen. Det vil jeg ta opp på mandag. I dag nøyer vi oss med et vitnesbyrd som mange eldre husker fra bedehusmøter:
«Det gis ikke jordisk slektskap, ei blodets det sterke bånd som så binder hjerte til hjerte, forener så ånd med ånd, som dette å eie i sammen én Herre, én tro, én dåp, som barn av den samme Fader og født til det samme håp.»
Rett forstått er dette helt i pakt med idealene i NTs menighetsbrev framfor andre: Efeserbrevet. Les gjerne Ef 2,14–22 og 4,1–5 – nynn på sangverset for deg selv!
