Samme nød. Samme redning
Jesus samtaler med rådsherren Nikodemus i Joh 3 og med den samaritanske kvinnen i Joh 4 er tankevekkende.
Sosial eller etnisk overlegenhet er noe den kristne forkynnelsen må ruske opp i. Det samme gjelder sosial eller etnisk underlegenhet.
Men fasttømrede holdninger, kanskje overført fra tidligere generasjoner, lar seg ikke alltid så lett endre. Den kan ha festet seg allerede i barneårene. Noen av oss har blindsoner vi ikke oppdager før vi blir konfrontert med dem.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jesus samtaler med rådsherren Nikodemus i Joh 3 og med den samaritanske kvinnen i Joh 4 er tankevekkende. I Jesu bevissthet var begge i samme nød. Nikodemus fikk høre at han måtte bli født på ny.
Kvinnen fikk høre at hun måtte ha det levende vannet for å bli frelst. Samme sak med ulik billedbruk. Begge fikk presentert det samme frelsesbudskapet.
Mellom disse to fortellingene finner vi den lille bibel: «… for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Her er ingen forskjell.
«En hellig, allmenn kirke» – det er en kirke av syndere uansett folkegruppe eller sosial status. Den er helliget ved Kristi blod, døpt med samme dåp til den treenige Gud, er lemmer på Kristi legeme, satt til å «oppbygge» hverandre i troen og hedre hverandre (Rom 12,10).
Slik er et sunt menighetsliv forbilledlig for holdningene i det verdslige samfunn vi er en del av.
