Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
andakt
Det syndige begjær
Del
«Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
 Du skal ikke begjære din nestes ektemake eller hans arbeidsfolk eller noe som hører din neste til.»

De to siste av de ti budene treffer oss alle. Selve lysten til synd er synd. Å sette foten ned for tyveri, er et rimelig krav. Men her settes foten ned for selve begjæret etter noe som hører andre til.

Misunnelse kan ha en kolossal makt over sinnet. Vi skjønner straks at det er en forbindelse til det 7. bud: «Du skal ikke stjele.» Misunnelsen er beslektet med havesyken (griskhet etter penger og eiendom). Også havesyken kan fylle tankene fra morgen til kveld.

Dypest sett er brudd på de to siste budene også brudd på det første: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.»

«… havesyke, som er avgudsdyrkelse», skrev Paulus (Kol 3,5).

Budene nevner også lysten til utukt. Synsinntrykk og lesestoff kan egge de seksuelle drifter og prege tanker og ord både i arbeidstiden og fritiden, i omgang med det andre kjønn på fester så vel som i friminutt eller lunsjpauser.

Peter skrev en gang om noen som har «øyne, fulle av skjøgen og er umettelige i synd» (2Pet 2,14). En fantaserer om å erobre noe en ikke har rett på.

Kort vei fra begjær til handling

Veien fra syndig «attrå» til syndig handling er kort:

•Kains misunnelse førte til mord (1Mos 4).

•Potifars hustru begjærte trellen Josef – og krevde å få ligge med ham (1Mos 37).

•Akan fullførte i smug det han begjærte og tok bannlyst gods. «Jeg så en fin kappe og en gullbarre og noen sølvpenger. Jeg hadde så lyst på disse tingene at jeg tok dem» (Jos 7,20–21).

•Davids begjær drev ham til fullført hor (2Sam 11–12). •Akab hadde inderlig lyst på Nabots vingård, og Jesabel, Akabs kone, hjalp ham å tilfredsstille begjæret (1Kong 21,1–16).

•Judas’ pengebegjær drev ham til jevnlig å ta penger fra felleskassen. Til slutt solgte han Jesus for penger.

Petter Dass sammenlignet begjæret med de sju tomme aksene som bare måtte sluke de sju tykke og gode aksene (1Mos 41,7).

«Begjæret også – likeså – oppsluker alt som det kan få, som kreft det eter om seg.»

Det syndige begjær i tanker, følelser og vilje kan oppleves umettelig. Jakobs brev beskriver dette slik: «… enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død» (Jak 1,14–15).

De ti budene viser den nære forbindelsen mellom vår neste og Gud selv, han som vil verne om min neste. Luthers forklaring begynner med uttrykket: «Vi skal frykte og elske Gud så vi …»

Bak mine medmennesker som rammes, står altså Gud selv. Et fokus på Ham, som er mitt medmenneskes skaper, vil styrke respekten for menneskeverdet og skape en terskel mot det syndige begjæret.

Josef kjente nok begjæret da Potifars hustru ville ha ham med på sitt sidesprang. Men hans nei var et nei til en dobbel krenkelse. Å krenke Potifar var å krenke Gud. Gudsfrykten ble hans vern.

Ved sin handling trer Josef for all ettertid fram som ett dannelsesideal: «Jeg kan ikke krenke min jordiske herre du er jo hans ungdoms brud! Jeg kan ikke krenke min himmelske Herre, jeg elsker hans ord og hans bud.

Nå rømmer jeg huset og haster av gårde bort, bort i fra fristelsens favn. Nå vender jeg ryggen til lystens palasser og påkaller Herren Guds navn.»

Når vi forskrekkes over våre syndige lyster, skal vi tenke som Luther. I katekismen plasserte han trosbekjennelsen og fadervår etter budene.

Det var et viktig signal. Vi får rette vår tro mot Den treenige Gud selv. «Gleden i Herren er deres styrke.» Evangeliet om Guds frelsende gjerninger for syndere har kraft til å bevare oss fra å synde, og bønnen gir oss Åndens kraft til å leve i troskap mot Guds bud.

«… enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.»

Jak 1,14–15

andakt,egil sjaastad