Er vi desperate etter det som bare Jesus kan gi?
Vi møter en kvinne i Matteus 15. Hun er ikke fra Israel, men trenger desperat hjelp til sin demonbesatte datter. Problemet er bare det at Jesus ikke svarer.
Disiplene avviser henne også. Men så til slutt får hun Jesus i tale, men litt mer brutalt enn det jeg hadde håpet å høre selv; vers 26:
«Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kaller han henne en hund?! Jeg er redd jeg hadde gitt opp i ren fornærmelse, slikket mine sår og gått. Men da hadde hun også gått glipp av det Jesus hadde, som bare han kunne gi. Så hun gav seg ikke, og Jesus ender med å gi henne det hun spør om.
Vi i Norge har det så godt at jeg vet ikke om vi er desperate etter det Jesus har. Kanskje vi har det så komfortabelt at en minibønn er nok.
Vi er velsignet som har det så godt, ikke misforstå meg. Men jeg tror likevel Jesus har noe vi trenger som vi ikke kan kjøpe for penger. Spørsmålet er om vi er desperate nok til å se etter?
