Velsignelsen og evangeliet
«Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse» (1 Pet 3,9).
Et kontroversielt spørsmål er om Gud faktisk ønsker å velsigne alt og alle, bare man tar imot? Hvis Guds godhet, forsørgelse og beskyttelse gjelder alle mennesker. Er han da tilgjengelig for alle som ønsker det – selv om de ikke omvender seg fra sine synder?
La oss slå fast at Guds velsignelse ikke er sammenfallende med evangeliet – budskapet om frelse og forsoning med Gud. Selv om Gud «lar sin sol gå opp over både onde og gode» kan ikke Guds velsignelse tas til inntekt for at han godkjenner alt som skjer. Ære må fortjenes og man godkjenner bare det som oppfyller kravene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men mye kan tyde på at velsignelsen når lenger ut enn selve evangeliet. Velsignelsen setter mennesket fri til og nå sitt fulle potensiale og åpner veien tilbake når noe går galt.
Gud fortsatte å velsigne selv når mennesket falt og han måtte stenge dem ute av hagen. Hvis vi holder velsignelsen tilbake legger vi til rette for et vakuum som snart fylles med noe annet. Derfor kan vi fritt be for alle mennesker og velsigne dem. Vi kan ikke overstyre deres vilje eller ta ansvar for deres valg. Men velsignelsen gjør at det alltid vil være en åpen dør for den som vil vende tilbake til Den velsignede.
