«Endelig kan jeg være hjemme fra kirken med god samvittighet»

Ikke fordi vi bør, men fordi vi trenger det.

I morgen blir det tomt i de aller fleste av landets kirker. Store deler av den norske befolkningen kommer antakelig ikke til å merke noen særlig forskjell. Men det er en svært uvanlig situasjon. Ikke siden krigen har vi opplevd så inngripende tiltak fra myndighetene. Og ingen av oss vet hvor lenge dette vil vare.

Det er altså ikke forfølgelse av kristne som tømmer kirkene, men et virus. Mange kirkeledere har vist vei og signalisert at det også er et kristent ansvar å ta hensyn til dem som kan bli utsatt for stor fare hvis de blir smittet. Derfor er det få som har protestert mot myndighetenes innskrenkninger i forsamlingsfriheten.

Og det er vel ikke til å komme bort fra at noen sikkert har trukket et lettelsens sukk. De kommende søndagene kan de droppe gudstjenester uten å tenke på at de «burde» ha vært i kirken. Kirken er simpelthen stengt. Men hvorfor tenker vi slik?

Da vi i Dagen innledet arbeidet med holdningsundersøkelsen blant aktive kristne, trengte vi å definere hvor aktiv man måtte være for å bli med i det aktuelle utvalget. Vi valgte å sette grensen ved at man deltar på møter eller gudstjenester minst en gang i måneden. De fleste i Norge gjør ikke det.

Men for manges del er dette et forholdsvis lavt tall. Protestantiske kristne opererer ikke med messeplikt. Men søndagen er gudstjenestedag. Derfor skulle det normale være at man tilbringer deler av Kristi oppstandelsesdag i kirken. Slik har det vært gjennom hele kirkens historie. Men vi er visst så travle nå om dagen.

Kanskje kan gudstjenestepausen de nærmeste ukene minne oss om hva vi mister hvis vi mister kirken. Visst kan vi møtes i mindre grupper hjemme. Visst kan enhver av oss be til Gud og lese i Bibelen hver for oss. Men vi mister gudstjenestefellesskapet, med alt det innebærer. Kanskje kan flere av oss lære å tenke at vi ikke går til kirke fordi vi bør det, men fordi vi trenger det.

I Hebreerbrevets 10. kapittel leser vi: «La oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.» Siktemålet her er neppe å samle kryss i fromhetsboken.

Hebreerbrevets forfatter har allerede sagt litt om hva som står på spill i de foregående versene: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast.» For bekjennelsen kan gå tapt. Det kan troen også.

Nettopp i krisetider blir vi utfordret til å tenke gjennom hva som betyr noe for oss. Hva vår identitet er knyttet til. Det er ikke minst når situasjonen rundt oss synes uoversiktlig, og når noen blant oss faktisk befinner seg i en svært alvorlig helsemessig situasjon, at dette håpet kan komme oss nærmere. Og vi leser videre: «La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.»

Noen av kirkens beste perioder har vært nettopp i krisetider. Ikke «beste» i betydningen glamorøse eller spektakulære. Noen ganger har disse periodene kostet prestene livet, fordi de har ofret seg i tjenesten for trengende. Vi må gjøre alt vi kan for å ta vare på livet. Derfor trenger vi å oppgløde hverandre til nettopp kjærlighet og gode gjerninger.

Overfladisk trøst er uinteressant. Lettvinte løfter på Guds vegne er enda verre. Men det å minne hverandre om Guds trofasthet gjennom alle slags tider, det er noe av det vi trenger kirken til. Kanskje kan vi få kjenne på savn de neste ukene. Fordi vi mister noe kjært.

Fordi kirken bærer evangeliet med seg. Fordi det i lengden ikke går an å leve som kristen uten kirken, uten det kristne fellesskapet. Fordi kirken henter sin identitet fra Kristus, han som overvant døden.

Det er en slags skjebnens ironi at denne unntakstilstanden sammenfaller med kirkens fastetid. Kanskje kan fastens muligheter bli mer realisert blant oss, ved at vi faktisk finner flere rom for ro og for å ta til seg åndelig næring. Fordi dette er å ligne med noe langt viktigere enn kosmetikk.

De kommende dagene og ukene vil vi ventelig vil få flere meldinger om korona-virusets alvorlige virkninger også i vårt eget land. Da kan vi hente trøst og styrke hos Ham som har lovet å være med oss alle dager, og som en gang vil tørke bort hver tåre fra øynene våre. Det er dette kirkens fellesskap og oppdrag handler om.