Jonas voksenopplæring
Jona visste at Israels Gud var hele verdens Gud.
Da han delte trosbekjennelsen sin med sjøfolkene, sa han «Jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som skapte havet og det tørre land.» Gud har omsorg for alle folkegrupper. Det var derfor han flyktet! Han visste at Gud kan komme med domstrusler som han i ettertid trekker tilbake – hvis de vender om fra sin urett (4:2).
Nå hadde det skjedd. Og Jona ble deprimert. Følte han at Gud holdt ham for narr ved ikke å gjennomføre dommen? Eller var han så full av sinne over de brutale assyrerne at han ikke ville regne omvendelsen deres som reell? Jonas bok avslutter med en leksjon i barmhjertighet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Gud sier: «Du har medynk med kikajontreet … Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre – og dertil en mengde dyr.» (4:10–11)
Det hjertelaget som Gud viste her, er det samme som han viste da han ga misjonsbefalingen. Og det ligger bak når han kaller noen til å krysse grenser med evangeliet. Skal tro om Jona bøyde av? Om han ydmyket seg og ba en bønn ala denne: «Gi meg ditt ømme frelsersinn for slektens sorg og harm»? Det ville i tilfelle ha skapt glede i himmelen.
