Profeten som flyktet

Jonas bok er spesiell. Den egner seg på søndagsskolen. Men den er også skrevet for voksne. Den handler om en enkelt episode i profeten Jona’s liv. Men som alt i GT er den fortalt «til lærdom for oss» (Rom 15,4).

Oppdraget profeten fikk, var kort og konsist: «Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot den. For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn» (1,2).

Ninives ledere var sultne på makt. Brutalt la de store områder under seg. Og i selve byen rådde lovløsheten. Detaljer fortelles ikke. men kanskje var det slik: «Der undertrykkes fattige, der jukser maktens menn. Der krenkes kvinner nattestid, hver sjef er syndens venn.

Der høres hvisking ifra dem som legger lumske garn. Der høres angst ifra de små og sultne gatebarn.»

Gud reagerte på uretten. Nå måtte dommens ord lyde.

Flukten

Profeten kviet seg for konfrontasjonen. Men, underlig nok: Mot slutten av boken kommer den dypeste årsaken til at han flyktet fra Guds ansikt: «For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, så du angrer det onde» (4,2).

Jona valgte en destinasjon der han håpet å få være i fred: «Nå, kjære venner, drar jeg ned til Joppes lune havn. Der er et skip som tar meg med til fjerne kysters favn.»

Innrømmelsen

Men Herren fulgte etter ham. Stormen på Middelhavet ble uhyggelig. Til slutt sa Jona til sjøfolkene: «Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere» (1,12).

Da hadde han allerede innrømmet situasjonen for dem og bekjent at Gud er hele skaperverkets Gud. Han la seg flat, også for sin Gud. Sjøfolkene ble grepet av frykt. Usikre kastet de Jona over bord. Da ble det stille, og de ofret til Herren.

Vi aner deres religiøse nyoppdagelse: Jona’s Gud er Gud over hav og bølger.

Tegnet

Redningen ble den store fisken. Bønnen fra fiskens mage viser hvor sterkt Jona’s bønneliv var preget av Davids salmer (kapittel 2).

Fiskens buk ble en «grav» for ham, en grav han skulle komme levende ut fra. Han var der tre døgn, et tegn på Jesu påske, han som oppsto den tredje dagen (Matt 12,40).

Lydigheten (?)

Etter at fisken hadde «spydd» ham opp på land, var Jona lydig mot oppdraget. Han gikk. Han ropte ut Guds budskap til høy og lav.

Var det likevel en forskjell på profetens og Guds holdning? Assyrerne var hans og Israels fiender. Jona håpet visst at dommen måtte fullbyrdes. I hans indre herjet kanskje en slik retorikk: «Avskyelige mennesker»!

Harmen

Fotturen var slitsom. Møtet med folket var slitsomt. Men det som kom til å frustrere Jona sterkest var Gud selv. For Gud viste seg å være akkurat slik han hadde «fryktet». Dommens ord skapte dyp syndserkjennelse hos assyrerne. Gud registrerte de tuseners rop om nåde. Han endret sin plan om straff. For han er «barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet» (3,10, 4,2).

Lærdommen

Luther skrev engang at der vi finner Guds barmhjertighet mot syndere i GT, der er Kristus. For Kristus gikk inn i synderes sted, tok dommen og åpnet veien til omvendelse, tilgivelse og nytt liv – for alle, også for de grusomste.

Og hans frelsesvilje er så stor at den favner alle folkegrupper, uansett kultur og etnisitet. Misjonsmotivet er vevd inn i Jonas bok helt til dens aller siste vers.

Vi vet ikke hvordan den anskuelsesundervisningen som Jona fikk til slutt, virket på ham (4,6–8). Men den brente seg fast. Kanskje førte den ham inn i et oppgjør. For det måtte til om han fortsatt skulle brukes av Gud.

Gud vil ingen synderes dom eller død, som roper til ham om nåde. Han hørte ti-tusener stemmer i nød, som følte seg rammet av Ordet som lød; og lot barmhjertigheten få råde.

Hans store langmodighet varer ved, den mangler på jorden sin like. Han dømte Sønnen i alles sted og stiftet på korset en evig fred, opprettet et nåderike.

For Sønnen tok verdens synder på seg, begrov dem i påskehagen, tok dødsrikets nøkler med på sin vei, i triumf han seiret for deg og for meg og oppsto den tredje dagen.