Guds ufred
Oppvasken skal du ikke ta alene. Veien tilbake er levende og åpen, fordi Jesus gikk den for oss. Han gav sitt liv for oss, og vil gå med oss.
«Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort mens jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens hete. Da bekjente jeg min synd for deg og skjulte ikke min skyld.» (Salme 32)
Gud kan gi ufred, med fred som mål. Gud peker på noe som ikke er godt i Davids liv, noe som står mellom ham og Gud. En bestemt ting som ikke er gjort opp. David mottar ikke bare informasjon om dette, men en sterk uro over kropp og sjel.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det interessante er at et av de mest kjente ordene i Bibelen om Guds varetekt står i samme salme. «Du er mitt skjulested, du verner meg mot nød, med frelsesjubel omgir du meg.»
Legg merke til sammenhengen. Først ligger Guds hånd tungt på David, så innrømmer han sin skyld, og blir fylt av fred. En god venn som ikke hadde vært kristen lenge, sa for mange år siden: Det er jo befriende når Gud peker på vår synd.
Vi skal ikke frykte Guds tydelige hånd på oss. Det er ikke Guds mål at vi skal gå rundt og plages. I kjærlighet ønsker han alltid å forsone oss med Ham, og redde oss ut av det som ikke er godt.
Oppvasken skal du ikke ta alene. Veien tilbake er levende og åpen, fordi Jesus gikk den for oss. Han gav sitt liv for oss, og vil gå med oss.
