Halleluja, amen!
Jeg ble nylig bedt om å tale over begrepet «frimodighet». Med bestillingen fulgte en presisering. Jeg skulle ikke si alt som er å si om emnet.
Hva jeg ikke skulle si
Jeg skulle altså ikke tale om «naturlig» frimodighet, den vi finner hos utadvendte personlighetstyper. Blant disse er det noen som eier et vågemot noen hver kan misunne dem. De «står på» og får folk med seg. Men dette skulle ikke være tema.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Heller ikke skulle jeg tale om det å framelske tro på seg selv. Vi mennesker er unike skapninger med hver våre sterke sider. Vi har ingen grunn til å gå rundt og be om unnskyldning for at vi er til. Det kunne jeg ha sagt mye om. Men det måtte utstå til en annen gang.
Heller ikke skulle jeg tale om apologetikk, om trosforsvar, om frimodig å forsvare for eksempel bibelsk samlivsetikk. Dette skulle ikke være tema.
Det samme gjaldt frimodig vitnesbyrd i hjem, fritid og på arbeidsplass. Vi kan i noen grad øve opp evnen til personlige samtaler. Men dette tema skulle andre i den aktuelle forsamlingen ta seg av.
Hva jeg skulle si
Jeg skulle derimot si noe om frimodighet i troen. Frimodighet overfor Gud selv.
Etter hvert som jeg tenkte, ble dette svært alvorlig for meg. Gud er stor og hellig. Jeg er liten og syndig. Kan jeg ha frimodighet overfor ham? Havner jeg ikke i mismotets hengemyr bare ved tanken?
Jeg bladde i Bibelen og fant Ef 3:12 og Hebr 10:19–20. (Les tekstene!) Og jeg bladde i Sangboken og fikk god hjelp av dansken Brorson (1694–1764). Han skrev ofte om frimodighet.
En syndefull og foraktet kvinne
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En av Brorson-salmene hadde opprinnelig overskriften: «Den syndefulle kvinnen i Lukas 7». Jeg fant originalteksten i en annen bok. Der skildrer Brorson hvordan denne kvinnen hadde lokket menn til utroskap. Salmens 15 vers gjør det også tydelig at hun hadde blitt utnyttet på fornedrende måter. Brorson levde seg inn i situasjonen hennes: Den vonde samvittigheten. Den knugende skammen. Den tydelige forakten hun merket i andres blikk.
Kvinnen hadde hørt om Jesus og kanskje sett ham tidligere. Nå var Jesus gjest hos fariseeren Simeon. Hun snek seg dit, for et gryende håp var tent: Jesus tilga syndere på Guds vegne. Han tok dem inn i kretsen av disipler. De ble «borgere» av himmelriket og ble kalt til en ny kurs for livet.
«Dristig nu!»
Brorson starter salmen på en måte som gjør at jeg ser henne for meg ved døra inn til selskapet. Hun ser hvor Jesus ligger til bords. Men hun oppfatter også forakten i vertens blikk. Så sier hun til seg selv: «Vær frimodig, redde hjerte, fatt deg et frimodig sinn! Skynd deg kun med all din smerte like til din Jesus inn.»
I eldre oversettelser begynte verset med «Dristig nu, mitt bange hjerte!» Så lot hun det stå til: «Ja, jeg løper like til, la så spotte hvem som vil …»
Nokså fort havner hun ved Jesu føtter. Fra vers til vers aner vi hvordan håpet hennes blir til glad visshet. For Jesus avviste henne ikke. Hun som hadde brukt munnen til å smile og lokke kunder, ler nå av takk og jubel. Øynene, som hadde vært «Satans lokkeduer», blir kilder med tårevann som vasker Jesu føtter. Håret, hennes «hore-lokker», slår hun nå ut for Jesus – i takknemlighet. Hvorfor? Fordi han møtte hennes anger med: «Syndene dine er tilgitt!» og «Din tro har frelst deg!»
Alt i Kristus
Vekkelsespresten Brorson hentet ord fra sin egen erfaring. Han visste hvor frigjørende det virket når syndere fikk høre kjernen i nådebudskapet: Ved troen på Jesus kan verken syndene dine fordømme deg eller de gode gjerningene dine frelse deg. Du har alt i ham.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Flere av versene er formulert slik at alle kan kjenne seg igjen. Vi kan bruke de samme ordene som Brorson legger i kvinnens munn:
«Jesus, ja, min Jesus ene, han er den som kan og vil. Derfor disse faste bene jeg så heftig griper til. Det er ham, min sjel, du må ene, ene, lite på. Ham jeg også fast vil holde inntil hendene blir kolde.»
Jeg ønsker hver enkelt av mine lesere en god helg. Kvinnen, Brorson og vi har grunn til å juble: «Halleluja, amen!»
