LENGTENDE: Vi har en Gud som l
...
LENGTENDE: Vi har en Gud som lengter, som savner og som gjerne tar løpefart for å ta imot oss, enten vi har vært helt bortkomne, eller vi er hjemmeværende, men hjertet vårt har snudd seg fra Gud, sier Torbjørg Oline Nyli. Foto: Adobe Stock
andakt
Den Gud som savner
Del
Lukas kapittel femten er en fascinerende beretning om en Gud som savner, som leter, ja endevender alt for å gjenfinne det tapte og steller i stand fest for å feire gjenforeningene.

Lignelsene i Lukas 15 kommer som en respons på kritikken Jesus møter for å menge seg med syndere og dermed gjør seg uren. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Luk 15.2

Mens Jesus flere steder sier at det nettopp er synderne, de utslåtte, de skitne og skammelige, han er kommet for å redde. Jesus kom for å redde de fortapte, ikke tilfredsstille de vel bevarte. Som menighet har vi en lang vei å gå for å kunne joine Jesus i hans oppdrag med å lete opp de savnede.

Jesus maler bildet av en Gud som savner, ved først å fortelle om bonden som mister den ene sauen. Flokken var likevel stor og fin, og ingen trengte merke tapet, men drevet av omsorg for den ene forlater han de nittini for å finne den ene fortapte.

«Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‹Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.› Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.» Luk 15.5–7

Som pastor har jeg som oftest oppmerksomheten på de som faktisk er tilstede, i stedet for de som ikke er det. Hvordan kan Guds hjerte for de fortapte få forstyrre min agenda? Når må vi forlate flokken for å lete opp den ene? Og er vi ikke alle kalt til å være hyrder, de som leter opp det fortapte, ikke være en av mange i flokken? Da kunne redningslaget blitt større og sterkere.

Så forteller Jesus om kvinnen som har mistet en mynt. Hun endevender huset, setter på flombelysning og feier i hver krik og krok. Innsatsen betaler seg i at hun til slutt finner den dyrebare mynten som var borte, og da blir det fest! «På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over en synder som vender om.» Luk 15.7

Hvor lenge er det siden vi har festet og feiret en hjemkomst? Er vi blitt vant til fraværet av vitnesbyrdene om omvendelse? Ser vi på innsatsen vi legger ned i menighetene våre, i forhold til utbyttet for dem som ennå ikke går i kirken, er det et stort gap. Mye handler om oss, ikke dem.

Til slutt er det lignelsen om den sønnen som ber om forskudd på arven og forlater sin far hjerteknust. Han sløser bort arven og kommer til slutt subbende tilbake, full av skam og anger. «Sønnen sa: ‹Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din›.» Luk 15.21.

Men den lengtende faren har allerede kommet sønnen løpende i møte og kaster seg om halsen hans, og feirer gjenkomsten med en stor fest. Men faren sa til tjenerne sine: «Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Og så begynte festen og gleden. Luk 15.22–24.

Vi har en Gud som lengter, som savner og som gjerne tar løpefart for å ta imot oss, enten vi har vært helt bortkomne, eller vi er hjemmeværende, men hjertet vårt har snudd seg fra Gud. Han lager til fest, for fjern og nær.

Måtte vi ta del i Guds lengtende hjerte for de fortapte og lete dem opp og elske dem tilbake til Far. Måtte det bli mange gjenforeningsfester rundt om i menighetene våre fremover.

«Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‹Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.› Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.»

Luk 15.5–7

torbjørg oline nyli,andakt,åndelig påfyll,inspirasjonskilde