Slik vitner vi om Jesus

Hos de første kristne kan det se ut for at forventningen om Jesu snarlige gjenkomst var mer nærværende enn den er hos oss.

Vi kjenner kanskje til utsagn som at evangeliet har hast, men i det daglige forholder vi oss ikke så mye til at Jesus skal komme igjen.

Kallsbevisstheten kan finnes likevel. Ansvarsfølelsen kan være sterk. Misjonsbefalingen er godt kjent. Vi skal bringe evangeliet til alle jordens ender. Om det til tider oppleves tungt, blir det ekstra viktig å fokusere innsatsen om det mest sentrale.

Det Jesus befalte disiplene var at de skulle døpe nye disipler «til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn», og at de skulle lære dem «å holde alt det jeg har befalt dere.»

Tanken om Jesu gjenkomst kan fungere passiviserende. Hvis vi lever i en forestilling om at det straks er slutt, har det ikke så mye å si hvordan vi lever livene våre. Da kan det bli som når Paulus i 1. Korinterbrev serverer en lett omskriving av noen ord fra profeten Jesaja: «la oss spise og drikke, for i morgen dør vi!»

Det skulle være motsatt. Tanken om Jesu gjenkomst skulle fungere både som en inspirasjonskilde og som en påminnelse om hva som står på spill. Guds folk er aldri kalt til å være fryktens folk. Guds folk er kalt til å stå fast, til å holde seg til Herren, til å holde ut.

I instruksen om å holde alt det Jesus hadde befalt, ligger kallet til å leve helhetlige kristne liv. Vi finner ikke noe kall til likegyldighet. Og vi finner ikke noe kall til å presentere en åndelighet som først og fremst handler om det abstrakte. Tvert imot var Jesus mange ganger opptatt av menneskenes velvære, av deres helse, deres behov for mat og klær, for deres verdighet.

I det kristne misjonsoppdraget ligger det derfor integrert et kall til å ta vare på det Gud har skapt. Det er ukristelig å tenke at vi kan legge bort noen deler av den kristne etikken fordi misjonsoppdraget er viktigere. En slik tenkning står i direkte motsetning til Mesterens befaling. Derfor gir det ikke mening å si at vi som kristne i tiden før Jesu gjenkomst ikke har tid til å leve slik Jesus selv formante oss til å leve.

Ikke minst i Bergprekenen snakker Jesus tydelig og konkret om sosialt ansvar, om å ta vare på hverandre og sikre gode livsbetingelser her på jorden. Dette må ikke forstås i kontrast til behovet for syndenes tilgivelse. Det står ikke i motsetning til at alle mennesker trenger å bøye seg for Gud og ta imot hans nådige frelse gjennom ham som kalte seg veien, sannheten og livet. Tvert imot. Det er Jesu misjonsoppdrag som blir utført når kirken søker å følge Mesterens eksempel i alle ting.

Da er det ikke likegyldig hvordan vi bruker pengene våre. Det er ikke likegyldig hvordan vi forholder oss til jordens ve og vel. Det er ikke likegyldig hvordan vi forholder oss til de fattige. Det er ikke likegyldig hvordan vi forholder oss til de utstøtte.

I ønsket om å nå ut med evangeliet mens det ennå er tid, må vi ikke stille oss slik at vi undergraver det samme evangeliet ved å late som om det ikke angår alle deler av livet.

Ingen blir frelst ved å faste. Ingen blir frelst gjennom miljøvern. Ingen blir frelst på grunn av sin egen rettferdighet. Men som Jesu disipler er vi kalt til å la hele livet være et vitnesbyrd om Den oppstandne, om ham som vil skape en ny himmel og en ny jord.

Som Jesu disipler kan vi gjøre alle gode gjerninger og alle gode valg til tegn på gudsrikets egenart. Ikke som noe vi har fortjent, men som noe vi har fått ta imot. Ikke som noe vi i oss selv har krav på, men som noe Gud gir.

Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

Matteus 28,19-20