Rystende billedbruk
Ved denne billedbruken lar Gud det profetiske budskapet trenge seg inn i hjertene. Med rystende alvor.
Jeg leste nettopp Esek 15–23 – og ble rystet.
Noen sier at GT er vanskelig å forstå. Kanskje. Men den radikale og tidløse billedbruken hos Esekiel er ikke vanskelig. Bare rystende. Jeg fikk et levende møte med Guds makt, nidkjærhet, vrede og kjærlighet – så vel som med menneskehjertenes ondskap da jeg leste. Billedbruken ble nærgående.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bli med meg, så vil jeg gi deg noen glimt:
Kapittel 15 skildrer et forbrent vintre. Den lille trebiten som er igjen, er svidd i begge ender. Den duger ikke til noe.
Israel var et vintre, plantet av Herren selv. Men nå er skogbrannen kommet. Ingen slipper unna. Utroskapen mot Herren rammes av dommen. Ja, folket skal bli som en ørken.
Kapittel 16 skildrer en mann (Herren selv) som går forbi en nyfødt og hjelpeløs jentebaby. Hun var kastet ut og lå sprellende i sitt blod. Herren tok seg av babyen – i ren barmhjertighet. Jenta fikk liv og vokste til. Herren inngikk ektepakt med henne og smykket henne med gull, sølv og praktfulle klær. Slik understrekes Israels ynkelige utgangspunkt og Guds nådige utvelgelse.
Men både hun (Jerusalems innbyggere) og hennes søster (Nordriket), svek sin herre, stolte på egen skjønnhet og drev hor med andre menn.
De som hørte Esekiel, forsto. De merket den sterke anklagen, for de hadde vendt seg bort fra «ektemannens» kjærlighet.
Kapittel 17 skildrer en prektig ørn. Den brøt av en kvist fra et sedertre og plantet den i et vannrikt område. Kvisten vokste opp og ble til et vintre. Men dette vintreet lot røttene vokse bortover mot en annen ørn. Bildet av de to ørnene (to konger i naborikene) – og kvisten/vintreet er unektelig originalt. Folket bøyde seg ikke for Guds plan, men søkte sin egen vei i de turbulente, politiske forholdene.
(Med dette som bakteppe forkynnes så at Gud selv vil plante en ny kvist – på et høyt fjell. Dette sikter fram mot den nystarten som kommer med den nye frelseskongen, Messias. Han skal komme i ynkelighet, men deretter tre fram i kraft.)
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kapittel 18 gjengir et ordtak: «Fedrene eter sure druer, og barna får såre tenner.» Profeten tar oppgjør med dette ordtaket. Det er ingen automatikk i at neste generasjon vil rammes av dommen over forrige generasjons synder. Holder de seg til Herren, møter han dem med barmhjertighet. Og motsatt: Om fedrene lever i tro og gudsfrykt, kan det likevel skje at neste generasjon sporer av og rammes av dommen.
Kapittel 19 er en klagesang. Billedbruken er barnevennlig! Israels konge er en ung løve som raner og røver, men blir fanget og ført med neseringer til Egypt. Den neste kongen skildres som en brutal løve, ugudelig på alle vis. Han blir fanget og ført til Babel.
Slik tegnes de foregående årenes historie. Dommens Gud er selv aktøren bak det som skjer.
Kapittel 20 skildres Guds dom, blant annet som en fortærende skogbrann (vers 46–49). Vi kan nesten kjenne tragedien på kroppen. Men vi øyner også håp for dem som omvender seg (vers 39).
Fra skildringen av et blinkende sverd(kapittel 21) og utskilling av slagg i smelteovner (kapittel 22) kommer en dramatisk skildring av to viltre søstre. De er bilder på Samaria og Jerusalem. De er opptent av elskov og søker ikke Herren, men andre menn. De avviser Guds plan og Guds ord (kapittel 23, jf. kap. 16).
Gjennom alt merker vi Guds nidkjærhet. Han vil ha bruden for seg selv. Utroskapen som framprovoserer domsordene, gjelder mer enn vanhellige politiske allianser: For hjertene er uten omsorg for fattige. De hungrende blir oversett. Pengebegjæret sitter i ryggmargen. Innen handelslivet florerer mørkets gjerninger. Utukt og utroskap ødelegger familielivet. Småfolk ligger krenket langs veien i maktmenneskenes spor. Budet mot fremmede guder glemmes. Gudstjenestelivet på sabbaten respekteres ikke. Falske profeter forvrenger Herrens ord.
Ved denne billedbruken lar Gud det profetiske budskapet trenge seg inn i hjertene. Med rystende alvor.
Dette er forkynnelse med adresse også til oss – selv om synden kan arte seg annerledes. Salig er den som våkner og søker Herren.
