Jesus gråter
Under sitt jordeliv og vandringen her nede, var Jesus opptatt av å søke å frelse det som var fortapt. De friske trenger ikke lege, men de som er syke, sier han.
«Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» Mark. 2,17.
Det var jo mange av dem også på denne tid. Jesus møtte motstand og avvisning, og det gjorde ham sorgfull. Jerusalem lå ham spesielt på hjerte. Da han gjør inntog i Jerusalem gir han uttrykk for den sorg han opplever over folkets synd, ulydighet og forkastelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ja, han gråter over menneskenes vantro og byens fortvilte situasjon. Han ser at Guds dom er uunngåelig. Disse Jesu tårer gir et aldri så lite glimt inn i hans hjerte. «Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den og sa «Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for øynene dine›.» Luk. 19,41–42.
Jerusalem har drept profetene og steinet Guds budbærere. Likevel er Gud tålmodig. Han bærer han over med menneskenes synd. De blir ikke forkastet, og til slutt sender han sin Sønn.
Det er tider da Gud kommer oss riktig nær. Jesus kaller, roper og ber. Men det hender også at han gråter over det han ser. Det manglet ikke på gudsord, gudshus og fromme former i Jerusalem, men gudsfrykten manglet. Det mangler heller ikke på forkynnelse og kristne tradisjoner hos oss.
Men fører det til sann tro og Gudsfrykt? Betyr det mer hva mennesker sier og mener, enn hva Guds ord sier? Sannheten kan være smertefull, men Jesus taler også til oss i kjærlighet og gjennom tårer. Grenseløs kjærlighet!
