En trygg forankring

Vi trenger en trygg forankring for livet vårt, noe som er til stole på under alle forhold. Likevel oppfatter mange i dag troen på Gud bare som en mulighet, og ikke en nødvendighet.

Det er skrevet og fortalt mye vakkert om det å ha en hånd å holde i. Som barn trengte vi det, spesielt på steder der mange mennesker var samlet. I ungdommens fagre vår, da vi som kjærestepar holdt hverandre i hånden for første gang. Da banket hjertet heftig. Og vi trenger en trygg hånd når vi blir eldre. «Gje meg handa di, ven, når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand. Varme tankar og hender som trøystar er som sol over frosen jord», synger Sondre Bratland.

Behovet for trygghet er nedlagt i oss alle. Flere store artister, deriblant Elvis Presley, har hatt «Precious Lord, take my hand» på sitt repertoar. En bønn der første verset lyder i norsk oversettelse:

«Herre kjær, ta min hand, led meg hjem til ditt land.

I meg selv er jeg arm og svak. Gjennom stormer og brott, led meg du med ditt råd. Ta min hand, dyre Jesus, led meg hjem.»

Alle som er oppvokst ute ved havet vet hva et trygt ankerfeste betyr. At store og små farkoster har en solid fortøyning når stormen setter inn. På samme måte trenger vi en trygg forankring for livet vårt, noe som er til stole på under alle forhold.

Likevel oppfatter mange i dag troen på Gud bare som en mulighet, og ikke en nødvendighet. Men den kjente sangforfatteren Fanny Crosby var ikke i tvil. I en av sine sanger sier hun: «Jeg må ha min Jesus med meg, på min vei hvor enn jeg går. I de lyse, gode dager, og når livets kamp er hård. Da er sjelen uten frykt, hvor han går, jeg følger trygt!»

Mesteren kommer oss i møte med en åpen favn, og en stående invitasjon i generasjon etter generasjon: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.» Kom, alle dere som strever med livet deres. Alle – for her er ingen unntatt - som bærer på tunge byrder av ulike slag.

Det kan være feiltrinn, nederlag, sorg, sykdom, skuffelser. Livet er kanskje ikke blitt det vi drømte om i tenårene, og følelsen av et feilslått liv er ikke lett å bære. Men til Jesus kan vi komme med absolutt alt. Det er nåde over nåde. «Jeg er verdens lys, sier han. «Den som kommer til meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys».

Livet er en hjemvei, til de evige boliger, til Fars hus, dit Jesus har gått i forveien for å gjøre alt i stand for oss, og at han selv kommer og henter oss for at vi skal få være der han er.

Vi skal slippe å famle oss fram på egen hånd, Jesus har påtatt seg det hele og fulle ansvar. Og da Thomas undret seg på hvordan han og de andre disiplene skulle vite veien, svarte Jesus: «Jeg er veien, sannheten og livet.»

I Salme 73 i Bibelen forteller en mann ved navn Asaf om en turbulent periode i livet der mye holdt på å gå galt. Men en påminnelse om livets alvor fikk Asaf til å endre kurs fullstendig. Han sier: «Jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hand. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i din herlighet.»

Bedre kan det ikke sies! Han hadde fått legge sin svake hånd i Guds sterke. Mange av oss har fått erfare hva det betyr når livet går oss i mot.

Apostelen Paulus sier: «For enten jeg lever eller jeg dør, enten jeg er våken eller jeg sover, så hører jeg Herren til». Ja, han går så langt at han utbryter: «For meg er livet Kristus og døden en vinning». En klar prioritering. Ofte snur vi det på hodet: Livet blir vinning, mens Jesus kan være god å ha i alderdommen.

Ektefeller, familie, venner, alle skilles ved døden, men ikke fra ham som er oppstandelsen og livet. Ut fra Guds hjerte er vi alle tiltenkt en god fortsettelse, hjemme i de evige boliger.

Forkynneren og sangforfatteren Leonard Gudmundsen skrev 1400 sanger med «Hjemme i himmelen» som den mest kjente. Han sa en gang i et intervju: «Hver gang jeg setter meg i et fly, og det er grått vær og lavt skydekke, vet jeg at om et øyeblikk er jeg der hvor himmelen er blå og solen skinner. Slik blir det også å dra hjem når døden kommer».

Og han tilføyde: «Jeg tror det venter oss noe ubeskrivelig stort. Gud har det beste i vente for oss».

Apostelen Johannes oppsummerer situasjonen slik i sitt første brev: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er».

Egentlig blir vi ikke gamle, vi bare omstiller oss og innstiller oss på fortsettelsen. Det gjør livet til en hjemvei.

For en tid tilbake intervjuet jeg en traust trønder, og under samtalen kom vi inn på det å bli eldre. Da sier han: «Så lenge vi lever har vi en framtid, og når døden kommer har vi også en framtid – gjennom troen på Jesus Kristus». Han smilte da han sa det. Tanken på en fortsettelse hadde blitt stadig viktigere for ham. Den aldrende mannen eide en tilhørighet som ikke engang døden kunne bryte.

Det er mye vi ikke begriper, mye vi ikke kan forklare, men vi kan istemme med sangforfatteren:

«Min framtid er i Herrens hender,

i mørke natt han lyset tenner.

For hvert et skritt han hjelp meg sender

på vei til himlens land».

Hvilken framtid!

«For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi ­Herren til.»

Rom. 14, 7-8