Nåde for den overfladiske
Palmesøndag er en avslørende dag.
Vi kan godt la oss rive med i begeistringen, og frimodig synge: «Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!» Der og da ser vi hvem som er de mest hengivne. De som vifter heftigst med grenene, de som synger aller høyest.
Vi kan kjenne takknemligheten og undringen, forhåpningen om løftenes oppfyllelse. Vi har ikke så mange palmegrener å vifte med her nord, men vi kan alltids finne andre rekvisitter. Men så blir kortsiktigheten og nærsyntheten avslørt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Se, vi går opp til Jerusalem i hellige fastetider og ser hvordan Jesus, Guds egen Sønn i stedet for syndere lider.
Slik synger vi i en av påskens mest kjente salmer. Denne ble også sunget i Nidarosdomen under åpningen av årets kirkemøte. Det er ikke jubel og fryd som preger teksten til å begynne med, men snarere en nøktern erkjennelse av påskebudskapets dype smerte og alvor.
Se, vi går opp til Jerusalem. Hvem deler vår Herres smerte? Hvem våker med Jesus i verdens natt og bærer hans sorg i sitt hjerte?
Det er lettere å synge hosianna og halleluja. Vi kan i våre mest bevegede stunder kjenne oss igjen i apostelen Paulus’ glede over å kjenne Kristus, slik han uttrykker den i Filipperne 2: «Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse.» Det er vanskeligere å slutte seg til det Paulus sier videre. Da skriver apostelen om at han «får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som ham.»
Se, vi går opp til Jerusalem, til Frelserens kors og pine, til Lammet som ofres for verdens skyld, for syndene dine og mine.
Jesus hadde prøvd å forklare disiplene hva som skulle skje. Det hadde de vanskelig for å ta imot. Det er ikke så rart. Sånn ville det nok vært for oss også. Veien til seier var lidelsens vei. Veien til glede gikk gjennom smerte. Det spørs om de som viftet med palmegreiner, var klar over det. Det spørs om vi er klar over det.
Lovsang kan være en flyktig sak. Men det innser vi kanskje ikke der og da. Det er fullt mulig å ta sterke ord i sin munn, og begeistret synge med i lovprisningen. Det er fullt mulig å erklære sin sterke kjærlighet og hengivelse til Mesteren, for så å gjemme seg bort, eller til og med fornekte, når man ser konfrontasjonen nærme seg. Man må ikke være spesielt hyklersk for å gå i denne fellen. Det holder å være menneskelig.
Se, vi går opp til Jerusalem, til byen med glans og ære, for Frelseren sa oss at der han er, skal vi ved hans nåde få være.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Apostelen Peter fikk en ny sjanse. Hans rolle i den tidlige kirken sier mye om hvordan evangeliet reiser mennesker opp. Om hvordan Gud ser oss med sine nådige øyne. Hvis det var håp for Peter, er det vel håp for oss også.
For til tross for vår overfladiskhet, våre overdrevent høye tanker om oss selv og vår egen fromhet, til tross for vårt iboende gudsopprør, til tross for vår stolthet på egne vegne, til tross for alt dette konkluderer salmen vidunderlig klart: «Frelseren sa oss at der han er, skal vi ved hans nåde få være.»
Det gjelder oss også. I dag. Også dem som den ene dagen vifter med ulike slags palmegrener, for så å innse at det stakk visst ikke så dypt likevel. Også de - også vi - kan få ta imot syndenes tilgivelse ved Guds nåde. Ingen bedre oppreisning finnes.
Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!
Johannes 12,12-13
