Sint? Fornærmet?
«Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede» (Ef 4:26).
«John? Skal hanf å blomster? Han brukte riktignok gravemaskinen sin to lørdager på rad. Men var det noe? Hva med meg som har ordnet med mat for dugnadsfolket – hver bidige lørdag etter ferien? Har ikke styreleder sett det, eller …?» Nå klappet alle for John. Også Kristin. Ja da. Selvsagt.
Men Hilde dunket henne i siden. «Du burde fått en liten blomsterkvast du også», hvisket hun. «Hm. Nei da, dette har vi vært sammen om», mumlet Kristin. Hilde syntes hun så et stivnet smil på venninnens kinn.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En dag i advent ringte styreleder. «Kristin, kanskje du kan ta ansvaret for festkomiteen til julefesten den 29.?» «Det går nok ikke», svarer Kristin. «Vi får besøk.» Like etterpå slår hun søsterens nummer. «Velkommen hit på femte juledag», sier hun.
Uventet ofte lar troens folk i Bibelen følelsene komme åpent til uttrykk. I mange miljøer er det ikke slik. Sinne og fornærmelse skjules. Men fortrengte følelser tyter ut uansett. Apostlenes metode var gjennomtenkt åpenhet. Skjulte hevnaksjoner er aldri svaret.
«Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede» (Ef 4:26). Spørsmålet er hvordan håndtere følelsene når de kommer.
Til ettertanke i dag: Hvordan burde Kristin taklet dette? Har forresten også Hilde et ansvar?
