Vennskapets nåde
Jesus er i sin avskjedstale i Johannesevangeliet opptatt av vennskapets betydning. Vennskapet til ham og vennskapet til hverandre. Han taler om vintreet og grenene, og å bære frukt, og han bruker bildet på oss. Grunnlaget for vennskapsforholdet er Guds kjærlighet. Vi er elsket av ham, og Jesus ber oss om å elske hverandre. Forutsetningen for et sant og ekte vennskap er at vi blir i Jesus.
I alle mennesker er det en lengsel etter kjærlighet. Vi trenger hverandre. Vi trenger noen å være glad i. Det binder oss sammen. «Dere er mine venner», sier Jesus. For en nåde. Men betingelsen er: « … dersom dere gjør det jeg befaler dere.» Joh. 15,14.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er snakk om et vennskap som gjør noe med oss. Som kan forvandle og skape noe nytt i livet. Det finnes en venn som forstår oss, og som kjenner oss til bunns. En vi kan gå til med våre bekymringer, urolige tanker og nederlag. Vi kan få komme med alt til ham som har bevist hvor glad han er i sine venner. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for vennene sine.» Blir vi noen gang i tvil om hans vennskap. Se til Golgata! Der han ga sitt liv for oss. Ikke bare de fromme og vellykkede, men også dem som ikke alltid får det til. Som feiler og svikter gang på gang. Slik er Jesu ubegripelig kjærlighet til sin skrøpelige venneflokk. Vi får leve i det jeg vil kalle vennskapets nåde.
