Trosbekjennelsen og evigheten

De fleste av oss har lært trosbekjennelsen utenat. Gang på gang bekjenner vi oss til det som står der. En ufattelig rikdom. Men noen ganger kan vi i etterkant gjerne ta en pause og spørre:

Hva sa jeg nå?

Hva betyr dette for meg?

I ti andakter framover vil vi rette slike spørsmål til setningsleddene mot slutten av 2. og 3. trosartikkel. Leddene handler om en framtidsvisjon. Men framtidsvisjonen er ingen drøm. Den er – som alle andre ledd i trosbekjennelsen – faktaorientert. Den dreier seg om kjensgjerninger. Tar vi dem på alvor, vil de farge hele kristenlivet og hele den teologien vi bygger livet på. Og motsatt: «Blir evighetsperspektivet borte fra teologien, forandres den fra grunnen av» (Brynjulf Hoaas).

Evighetsperspektivet i trosbekjennelsen er ikke et påheng skrevet inn av kirkefedrene. Det er forankret både i Jesu og apostlenes undervisning, og det kan oppsummeres slik: Jesus som «for opp til himmelen», «skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde». Den som har «syndenes forlatelse» kan se fram til «legemets oppstandelse og det evige liv».

Dette vil jeg tenke på denne vinterdagen.