Stefanus og GT
Stefanus hadde troens nådegave. Ordene i 2 Kor 4,13 karakteriserte ham: «Jeg trodde, derfor talte jeg.» Han var på offensiven og kombinerte diakonale oppgaver innad med samtaler utad.
Men nå snørte det seg til. Han møtte en mur av motstand. Rådsherrene kom med skarpe anklager. Falske beskyldninger ble fabrikkert. Øverstepresten spurte: «Er dette sant»?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da sto Stefanus fram for det høye rådet – uten manuskript. Han innledet med høflige ord. Så tok han tilhørerne med inn i et kjent landskap: Frelseshistorien i Det gamle testament (GT). I kronologisk rekkefølge tok han for seg Abraham, Isak, Jakob, Josef, Moses, faraos datter, den brennende tornebusken, Aron, David, Salomo, templet.
Vi merker oss to trekk ved hans syn på GT:
a) GTs Gud er den eneste sanne Gud. Stefanus’ kristendom avgrenser seg aldri fra noe trekk ved GTs gudsbilde.
b) GTs frelseshistorie er som en vandring mot et klimaks. Dette klimaks er knyttet til Jesus. Han er oppfyllelsen av frelsesløftene, «han som dere har korsfestet!»
La oss lære av Stefanus: GTs Gud og NTs Gud er den samme. Men GT og NT avspeiler to faser i Guds åpenbaringshistorie. Jesus er hovedpersonen i dem begge.
Mer om Stefanus i morgen.
