Profeten Mika – et forbilde
Prekenhistorikeren Brilioth hevdet at kristen forkynnelse fra begynnelsen hadde tre særtrekk.
• Det første er sammenhengen den står i: Sang, tilbedelse og bønn, ofte også vitnesbyrd, samtale og skriftlesing (jf. 1Kor 14,26; 1Tim 4,13).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
• Det andre er at den knytter an til bibeltekster (jf. talene i Apg). Her forutsettes et syn på Bibelen som tar dens autoritet på alvor. Bibelen er forkynnelsens kilde og norm.
• Det tredje er et «profetisk moment». Forkynnere er kalt til – i Åndens kraft – å anvende Guds ord så folk opplever seg personlig tiltalt.
Når det gjelder det siste punktet, er skriftprofetene i GT våre forbilder. Mange forkynnere har lest og lært av profetene. De har registrert måten å anvende budskapet på. Merket hvor frimodig de var til å uroe likegyldige tilhørere. Kjent varmen overfor dem som bøyde seg for Guds ord. Blitt grepet av trøsten til urolige hjerter. Sett hvor konkret de veiledet folk i deres relasjoner.
Profetisk tale er å adressere Guds ord til folks hjerteliv.
Vi skal i ti dager følge profeten Mika i hans rolle som profet. Han kaller også oss til lydhørhet: «Hør!» «Gi akt!» «Se!» (Mi 1,2–3)
