« … og det evige liv»
Forrige mandag var vårt hovedtema at kristendom uten evighetsperspektiv ikke er kristendom. I dag skal vi understreke det samme. Trosbekjennelsen avslutter nemlig med å ta oss med like til himmelen.
Tidens problemer blir riktignok ikke fortrengt. Nei, indirekte gjør de to nest siste leddene i tredje trosartikkel («syndenes forlatelse» og «legemets oppstandelse») dette helt klart. Vi er fortsatt syndere, og vi er på vei mot døden. Vi lever i fristelsenes, syndens, skuffelsenes og konfliktenes verden. Og kroppen vår vil til slutt gi tapt for dødskreftene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men store gledesbudskap! Gjennom Jesus er Gud en Gud som tilgir synder. Til slutt vil han hente vår dødelige kropp og herliggjøre alle som tror!
Åp 21–22 konkretiserer trosbekjennelsens uttrykk med begeistrede ord. Det evige livet skildres ved å vise hva som ikke er der: Synd, sorg, smerte, uro, bekymring, gråt, forbannelse, død. Alt dette, som vi kjenner som livets skyggesider, er borte.
Nå i helgen kan du lete fram salmen «Jeg løfter opp til Gud min sang». Les den, og bekjenn så troen for deg selv. Legg ekstra trykk på slutten av de to siste «artiklene».
God helg.
