Mors mange bønner

Mor til kirkefader Augustin ba for sin sønn at han måtte søke Gud, mens han vandret på veier som førte bort fra Gud. En biskop sa til henne: «Vær trøstig, en slik tårers og bønners sønn kan ikke gå fortapt.» Biskopen fikk rett. Augustin sa senere til sin mor: Jeg har dine bønner å takke for at Gud fant meg.

En ung sjømann var kommet hjem etter sin første reise. Det hadde vært en stormfull og krevende opplevelse. Det var med nød og neppe at skip og mannskap hadde unngått en forlis. Førstereisgutten fortalte sin mor om disse spennende og farlige opplevelsene sine, og moren spør som naturlig er, «Var du ikke redd i den fryktelige stormen?» «Nei, mor», svarte gutten; «jeg visste at du bad meg hjem.»

Christian Scriver, en tysk luthersk prest forteller at hans mor, hver kveld etter å ha bedt for ham, la en hånd på hodet hans og velsignet ham. Senere i livet, når fristelser og vanskeligheter kom på, var det alltid som om han følte mors hånd på sitt hode, og han fikk kraft til å si til seg selv: «Gjør ikke din Frelser sorg og din mor skam.» Morens bønner og velsignelse fulgte ham gjennom hele livet.

Hvilken rik velsignelse det er å være gjenstand for mors bønner. Mange bønnebarn kan fortelle det samme. Det er derfor så viktig å være utholdende og trofaste i forbønn for noen av sine. Det nytter!

«Det er makt i de foldede hender, i seg selv er de svake og små. Men mot allmaktens Gud du dem vender: Han har lovet at svar skal du få.» T. Bjerkrheim.