Mikas pinlige opptreden

Mikas samtid var preget av religiøsitet på avveier. Sosiale urett florerte. Prester og profeter logret med halen overfor trendene i tiden. Samtidens holdninger hadde gått dem i ryggmargen.

Men Mika skulle ta oppgjør med synden. Derfor ble han en ensom mann. En gang illustrerte han budskapet med høylytt klage og jammer. Han gikk barføtt og naken omkring. «Jeg holder klage som sjakalen, har sorg som strutsen», sa han (Mi 1,8).

Pinlig? Helt sikkert. Mika både sa og gjorde politisk ukorrekte ting i Jerusalems gater.

Også apostlene møtte i sin tid hån og avvisning: «Når noen håner oss, svarer vi med vennlighet. Vi er blitt som utskudd i verden, som avfall for alle – til denne dag» (2 Kor 4,13).

Merk at vekkelsesforkynnelsen ble kombinert med vennlighet. Både Mika og apostlene var drevet av en indre kallsoverbevisning og av kjærlighet til folket. Derfor orket de å fortsette.

Bak folks likegyldige fasade kunne de merke en uro. Men det kostet for tilhørerne å bøye seg for Guds budskap. Mika oppdaget fort «fikenblader» de brukte til å dekke seg med.

Be i dag om forkynnere med kjærlighet og med profetisk gave.