Korsets skole
Jesu kors er sentrum i Bibelen. På korset ble han rammet av menneskers ondskap – og av Guds egen vrede over syndene våre. Der skapte han forlik mellom den hellige Gud og oss (Ef 2,16). Han forsonte verden med seg selv.
Men Bibelen bruker også ordet «kors» om påkjenninger kristne kan oppleve her i verden. «Å ta sitt kors opp» er et uttrykk for å stå frimodig fram som kristen også når vi risikerer nedlatende holdninger eller forfølgelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I prekenhistorien møter vi uttrykket «indre kors». Det brukes for å angi påkjenninger kristne kan kjempe med, og som fører med seg ydmykelser på det indre plan. I sitt firebindsverk «Sjeleskatt» skildret Chr. Scriver (1629–1693) det smertefulle ved slike kors:
«Det er ganske uforklarlig for fornuften og vårt syndige kjød at Gud, som blir kalt den barmhjertige far og all trøsts Gud, kan tillate Satan å skyte sine piler i de troendes hjerte.»
Men Scriver hadde likevel en slags forklaring: «Indre kors» skaper rop etter Guds hjelp og nåde. De viser oss hvor avhengige vi er av Jesu kors! Og når evangeliet forkynnes, vil Ånden skape en gledelig aha-opplevelse: Vi får være Guds barn av ren nåde – og eie håp om en dag å «bli fridd ut helt og fullt» (Rom 8,23).
Det var det indre kors Brorson siktet til da han skrev: «Korset vil jeg aldri svike som så salig bliver endt.»
