I Kristus
«Jeg kjenner et menneske i Kristus, og dette mennesket er meg selv.» Sju andakter har handlet om denne setningen. Du finner bakgrunnen der, fra mange vinkler.
Men om du har lest eller ikke lest andaktene før: Hva med å si setningen høyt til deg selv, og så gjenta den etter en liten stund, og enda en gang til? Hjertet lytter bedre slik.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hva med å gå helt ut til havet, og si det mot vinden? Hva med å klyve opp på en fjelltopp og rope det ut der? Hva med å si det annenhver sving hele stien ned? Eller til hvert rom i huset?
Hva med å si det når nederlaget ditt ryster deg? Når din synd er alt du ser? Eller når dine grenser presses så det knaker? Eller når verdighet eller kjærlighet ikke synes å gjelde deg? Hva med å si det når fristelsen river, og du ikke vil gjøre Guds vilje?
Hva med å si det når du strever med å tro, og ikke ser Jesus? Mot depresjonens tåke, eller når du bare føler deg svak? Hva med å si det rett imot frykt og forvirring?
«I Kristus» er så sentralt i Bibelen. Det er der vi kan leve, hvorfor leve noe annet sted? Det er relasjon, det er tro, det er god teologi. Det gjelder mennesket og Gud Kristus. Det gjelder mennesket deg, og ditt liv, med alt du er.
