Gud har sett og hørt, og steget ned

Moses er på et øde sted. Han er årsaken selv. Han har drept en egypter, og måtte rømme. Men i ødemarken holder han seg til kilden. Ved brønnen fant han sin kone. Nå tjener han svigerfar trofast som gjeter.

Det er ikke uvanlig at en busk brenner på et tørt sted. Men denne brenner ikke opp. Moses får beskjed om å ta av seg på føttene. Stedet er hellig. Det er Gud som husker sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. (2 Mos 2:24)

Gud sier: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slavedriverne. Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning.» (2 Mos 3:7–8)

Dette er større en Moses. Det hviler på Guds eget løfte til Abraham. Men Moses får bli et redskap til å lede folket. Utgangen fra Egypt blir Israelsfolkets historie om frelse. Helt fram til når Jesus blir Guds påskelam. Med sitt liv, sin egen kropp, og sitt eget blod.

Gud har sett nøden. Han har hørt skrikene. Han kjenner smerten. Han har steget ned for å fri ut. Og for å føre ut i åpent land. Det gjaldt et folk. Men det er også ditt, i Jesus Kristus.