Glemselens hav
«Vær meg nådig, Gud, i din kjærlighet, Stryk ut mitt lovbrudd i din store barmhjertighet.» Salme 51,3.
Ole som nettopp hadde begynt på skolen, hadde ofte hørt om at Jesus tok bort menneskenes synder, og en dag spurte han faren sin: «Du far, hvor har Jesus gjort av alle syndene våre, hvor har han gjemt dem?» Faren ville gjerne vite hvor det hadde blitt av alle bokstavene læreren hadde skrevet på tavla i løpet av dagen. «De er ikke noe sted, han visker dem jo ut!» sa Ole. «Ja, det gjorde han, og nettopp slik går det også med syndene våre. Når vi ber om tilgivelse og gir vårt hjerte til Jesus, så visker han dem ut. De er ikke mer.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Når Gud tilgir så glemmer han også, en egenskap vi dessverre ofte mangler. Han kaster våre synder i glemselens hav. Da David hadde syndet med Batseba, gikk det en tid før han bekjente, og han beskriver det slik: «Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort mens jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens hete. Da bekjente jeg min synd for deg og skjulte ikke min skyld.» Salme 32.
Paulus sier: «Men han gjorde dere levende sammen med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger. Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset.» Kol. 2,13–14.
