Å be med forventning gjør en forskjell
Forfatteren av Hebreerbrevet hadde forventning til bønn. «Jeg ber dere om forbønn, aller mest for at dere desto snarere kan få meg tilbake.» (Hebr 13,19).
Paulus er helt på samme linje når han skriver til sin venn Filemon: «Og én ting til: Gjør et gjesterom klart for meg. For jeg håper at jeg skal bli gitt til dere som svar på bønnene deres.» (Filem 1,22).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De første kristne bad med tro og forventning. De vendte seg til Herren, og så bad de ut det som lå på hjertene deres. Bønn er et hjertespråk. Det handler ikke om å prestere.
Det som opptar deg, opptar din himmelske far, fordi han er inderlig glad i deg. Noen er kanskje redde for å be for konkret, for da kan de bli skuffet hvis de ikke får det!
Jeg er ikke redd for å be konkret fordi jeg vet at min himmelske far vil meg det beste. Om jeg ikke får det jeg ber om, så er det fordi han har noe bedre for meg.
Så handler bønn mye mer enn om deg og meg. Se rundt deg, be Gud din far om å gi deg et hjerte for dine medmennesker, for bygda eller byen du bor i. Da blir det også spennende å be.
En sommerdag for noen år siden, hørte jeg på riksnyhetene at politiet i Tromsø hadde gjort store narkotikabeslag. De hadde ingen god forklaring på det!
Jeg humret litt for meg selv. Forklaringen var at forbedere i byen hadde gått sammen og bedt til Gud over tid om at narkotika omsetningen skulle bli avslørt. Bønnene hadde gjort sin virkning.
La oss aldri undervurdere den kraften som ligger i å be! La oss komme fram for nådens trone med forventning!
