Det begynte med en løpsk førerhund

Solveig Rønning (71) ble dratt ut i et blomsterbed av sin forskremte førerhund. Det førte henne inn i Frelsesarmeen.

Julie «Julla» Wærnes (73) har 35 mennesker på sin ringeliste. Den ene dagen i uka når hun jobber, ringer hun alle sammen. Blinde Solveig Rønning er en av dem.

Den dagen Dagen er på besøk er Solveig spesialinvitert til Frelsesarmeen på Ensjø, som eksempel på en fornøyd «kunde». Mens noen brukere av telefontjenesten kan ha mye å slite med, tunge tanker og mange klager å komme med, er Solveig som regel positiv.

– Hun har ikke akk og ve i vokabularet, skryter Julla og ler.

– Noen har mer lett for å klage, men Solveig er ikke blant dem. Solveig er jo blind og klager ikke, mens andre beklager seg over at de ser og hører så dårlig, sier hun.

Blinde og svaksynte er Jullas spesialfelt. 25-26 av hennes 35 televenner har synsproblemer.

I blomsterbedet

Historien om hvordan Solveig Rønning begynte å bruke ringetjenesten er litt spesiell. Fortellingen starter den dagen for noen år siden da hun blir dratt inn i et blomsterbed av den forskremte førerhunden sin og ble liggende der og sprelle.

Før det skjedde var ikke Solveig noen fast møtegjenger. Det er hun blitt nå. Hun trodde på Gud, men så ikke det store poenget med møter.

– Jeg hadde en venninne som sa at jeg måtte være med. «Du må ha et åndelig hjem», sa hun. Jeg svarte at «Jeg tror nå, det klarer seg vel?», sier hun og forteller om episoden som snudde alt.

– Jeg hadde luftet hunden, og da jeg var på vei tilbake igjen, det kom en bil som rygget på både meg og bikkja. Hunden føyk inn i et blomsterbed med meg etter, og jeg ble så redd at jeg trodde min siste time var kommet. Da sa jeg til Gud at «Jeg skal bli din for all evighet hvis jeg kommer unna dette». Sjåføren kom ut, og jeg ble så sint. Han fikk seg en salig omgang, sier Solveig som ler godt av hendelsen i dag.

Da Solveigs venninne ringte, måtte hun fortelle hva som hadde skjedd.

– «All right. Nå har jeg sagt til Gud at jeg skal være hans for all evighet, så da har jeg ikke noe valg», sa jeg. Siden har jeg vært fast på møter i Frelsesarmeen, og det har jeg ikke angret på heller, sier Solveig.

– Gud bruker litt artige og finurlige måter for å få oss i havn, mener hun.

Masse tilbud

Da hun begynte å gå på møter, var også veien kort til å benytte seg av ringetjenesten og andre tilbud. Dette ble en døråpner for henne, og Solveig reklamerer også villig for alt Frelsesarmeen ellers har å by på.

– Det er masse å velge i hvis jeg vil. Hvis jeg vil være med på turer, får jeg alltid en ledsager, og ledsagerne koster ingenting, så det er ikke noe problem med penger, sier hun.

For Solveig er det viktig å ha ledsagere hun kjenner godt og er trygg på, og det får hun.

– Koselig

– Hva betyr det for deg å bli oppringt ukentlig?

– Det er veldig koselig, sier Solveig som har vært omtrent helt blind hele livet. Hun skjelner bare litt mellom fullt dagslys og mørke.

– Nå er det flere som ringer til meg enn Frelsesarméen, men jeg vil ha samtaler med dem også. Vi snakker sammen om løst og fast og hygger oss med telefonen. Det er hyggelig med en prat, og så har jeg en del spørsmål om noe jeg har lest i Bibelen og som vi kan diskutere, sier hun.