Røtter: Maria David besøkte si
...
Røtter: Maria David besøkte sin fars hjemland for første gang. – Det sterkeste har vært å oppdage at alt har så gamle røtter, sier hun. Her er hun sammen med faren Simon Özcan, mannnen Davut David, sønnen Joel og slektningen Ferit Gürkan. Foto: Kari Fure
De er den siste kristne rest
Del
De kristne i Øst-Tyrkia står overfor et stort dilemma: Skal de bli værende for å ta vare på en 1700 år gammel kirkelig arv – eller skal de dra til Europa for å sikre sine barns fremtid?

Yusuf Akbulut står med begge beina midt i dilemmaet. Han er prest i Jomfru Maria-kirken i Diarbakir. En gang var dette en berømt by på Silkeveien langs bredden av Tigris. Den var et kristelig senter med yrende liv i byens ti kirker. Fader Yusufs egen kirke var erkebispesete i flere hundre år. Bak de tykke murene ligger store menn gravlagt.

Men i dag er det bare fem familier som sogner til kirken. Den er den eneste i Diarbakir som fremdeles er i bruk. Alle de andre kirkene står tomme. Folket har reist. Hans egen sønn har nesten ingen kristne skolekamerater.

Stolt og bitter

«Gammel kirke» står det på skiltet som viser vei til Jomfru Maria-kirken. Skiltet ser harmløst ut for tilreisende. Den er jo vitterlig gammel. De eldste delene skriver seg 1750 år tilbake. Likevel provoserer skiltet de lokale kristne, fordi det gir inntrykk av et museum.

Kirken ligger i en trang gate, beskyttet av høye murer og en massiv dør. Yusuf Akbulut tar smilende imot. Med lavmælt stolthet viser han rundt i det vakre kirkerommet. Han forteller historier fra en menighet som i farne tider sto i begivenhetenes sentrum.

Fader Yusuf er stolt over arven han forvalter, men han er bitter på det tyrkiske storsamfunnet. Tyrkia viser på så mange måter at de kristne ikke er velkommen. Syrianerne får ikke gi barna opplæring i sitt eget morsmål, og de får ikke bruke sine gamle familienavn. De blir presset bort fra jorder og landsbyer, utestengt fra stillinger i det offentlige og må kjempe med vrangvillige lokale myndigheter hver gang de trenger å reparere kirkene sine.

– Hvis kirkene blir ødelagt og trenger reparasjoner, hevder myndighetene at det er historiske bygninger og at vi ikke får lov til å røre dem, sier han og forklarer dermed hvorfor det lille veiskiltet er så provoserende. Når en kirke blir erklært verneverdig, mister menigheten råderetten. Dermed får forfallet gå sin gang, slik også utvandringen går sin gang, og sporene etter den syrianske kulturen blir sakte visket ut.

Til tross for alle sine frustrasjoner, velger han å bli værende i Tyrkia med familien sin. Hyrden forlater ikke flokken, selv når flokken skrumper inn til nesten ingen ting, og arven han forvalter er verd å slåss for.

– Hva gjør du for å holde motet oppe blant folkene dine?

– Den største oppmuntreren er Jesus. Han bad oss om ikke å elske denne verden og forberedte oss på forfølgelse. Jeg henter styrke fra Bibelen for å overleve, men innimellom er det vanskelig, innrømmer fader Yusuf.

Klostergutter

Som så mange andre syrisk-ortodokse prester har Yusuf Akbulut fått sin utdannelse på Mar Gabriel-klosteret, et av de største klostrene i området. De kristne familiene i det østlige Tyrkia har lange tradisjoner med å sende en sønn til klostrene. Slik får de den kristendomsundervisningen som den offentlige skolen ikke vil gi dem, og slik lærer de den syrianske kirkens liturgi og språk.

Fremdeles bor det unge gutter på Mar Gabriel. Jeg støter på en av dem da han rydder på toalettanlegget for klosterets gjester. Litt senere ser jeg den samme gutten i sving under messen i klosterkirken. Mye av læringen skjer ved at guttene deltar i klosterets åndelige liv. De går på offentlig skole på dagtid, og får undervisning i klosteret ved siden av.

Når den gamle Jakobs-liturgien fremføres som vekselsang fra to lesepulter foran alteret, er guttene med. Tonene stiger mot det høye kirketaket. De løftes oppover av rommets klangfulle akustikk, slik de har gjort i århundrer.

De voksne munkene går kledt i svarte kjortler. De bærer de syrisk-ortodokses karakteristiske hetter på hodet, med tretten broderte, hvite kors som symboliserer Jesus og disiplene. Guttene er iført hvite kapper med et rødt bånd i kryss over brystet. En av mennene skiller seg ut med rød hatt og et bredt magebelte i samme farge. Dette er klosterets myndige biskop, Samuel Thimoteus Aktas.

Først når vi reiser oss for å gå ut, får vi øye på nonnene. De står helt bakerst i kirkerommet. Også de er kledt i svart, men uten de bånd og broderier som pryder munkenes og diakonenes klesdrakt. 14 nonner bor i en separat fløy i klosteret.

Fra tusen til to

Mar Gabriel-klosteret regner historien sin tilbake til 397 og er det eldste syrisk-ortodokse klosteret som har vært i kontinuerlig i drift. På 500-tallet skal det ha vært over tusen munker her. Nå er det bare to.

Navnet har klosteret fått fra munken St. Gabriel som levde her på 600-tallet og som var viden kjent for sitt asketiske liv. Blant annet skal han ha gjort det til en vane bare å sove to timer i døgnet. For de av klosterets gjester som ikke har klaustrofobi, er det fremdeles mulig å åle seg frem til cellen hans. Veien går gjennom et hull i klostermuren, opp en trang sjakt der man kjenner veggene klemme mot kroppen på alle sider, før man stiger inn i et lite rom på toppen av den blankslitte trappen. Når man har fått igjen pusten, kan man presse seg inn i St. Gabriels bønnesprekk. Denne fikk han laget for å klare å holde seg oppreist også hvis han sovnet mens han ba.

Klosteret har vært utsatt for atskillige angrep gjennom århundrene. Noen ganger har de tykke murene klart å beskytte klosterets folk, andre ganger ikke. Da den mongolske herskeren Timur Lenk kom dundrende på slutten av 1300-tallet, ble 440 munker drept. Under folkemordet i 1915 ble munkene igjen massakrert. Denne gangen var det kurdere som angrep og som okkuperte klosteret i fire år.

Kjemper mot staten

Nå føler klosteret at de er blitt okkupert igjen.

– De har tatt hagen min! sier biskop Samuel indignert når han på ettermiddagen tar imot folk som besøker klosteret på den overbygde terrassen. Mens kveldssolen kaster lange skygger over de vakre bygningene, svarer han på spørsmål fra folk som besøker klosteret denne dagen.

I årevis har han kjempet en utmattende kamp mot tyrkiske myndigheter og kurdiske landsbyledere om eiendomsretten til klosterets jord. At myndighetene freidig beslagla store deler av jorda, er blitt kritisert av flere europeiske regjeringer. Den tyske forbundskansleren Angela Merkel var en av dem engasjerte seg da klosteret mistet jord som de hadde kjøpt og betalt skatt for. Saken har gått helt til tyrkisk høyesterett. Så, i fjor vår, presenterte tyrkiske myndigheter det som en gladnyhet at klosteret skulle få igjen jorden sin, men bare tolv parseller ble tilbakeført. 18 er fremdeles konfiskert.

Enkelte mener saken er hevn for den syrianske diasporaens kamp for internasjonal anerkjennelse av folkemordet som skjedde samtidig med folkemordene på armenerne for hundre år siden.

Kirkens glemte brødre

Biskop Samuel er oppgitt.

– Vi er deres glemte brødre og søstre, selv om det var her kristendommens røtter var. Bare se på det som skjer i Irak og Syria. Europa bare ser på uten å gripe inn. Snart finnes det ikke kristne igjen i disse landene.

– Hva kan vi gjøre for å hjelpe? spør en av gjestene på terrassen, mens han nipper til en kopp sterk, tyrkisk kaffe.

– Ja, hva kan dere gjøre, svarer biskop Samuel. – Hvis dere bare snakker og så glemmer oss, vil i hvert fall ingen ting skje.

Biskopen understreker at han har tro på bønn. Bare så dét er sagt.

– Bønnens makt er sterk, men noen må handle også, sukker han og snakker videre om den åpenbare urettferdigheten som foregår når tyrkere som reiser til Europa får bygge sine moskeer, mens de kristne urinnvånerne i Tyrkia ikke får lov til å sette opp en eneste liten kirke i Ankara.

Denne kirken som startet i katakombene, er nå nærmest presset tilbake i katakombene – slik koret SKRUK synger på platen som ble spilt inn i 2013 nettopp i dette klosteret.

Det er ikke rart at biskopen er frustrert. At han er lei av å forestille seg og sier rett ut det han mener. Men det finnes håp. Ikke minst fordi det fremdeles er unge gutter som vil føre kirkens arv videre.

Disiplin og dagsrytme

Jeg er nysgjerrig på disse ungguttene som flytter hjemmefra når de er ganske unge, for å få opplæring i klostrene. Like før jeg skal forlate Mar Gabriel-klosteret, får jeg møte to av dem som bor og studerer der. Bunyamin Tôre og Adem Vergili er begge 17 år og har bodd i klosteret fra de var 12 og 13 år gamle. Begge er oppvokst i den kristne landsbyen Midin, tre mil unna klosteret. Men selv om landsbyen ligger ganske nær, reiser de hjem bare i sommerferien og til jul og påske.

De to forklarer at klosteret var eneste mulighet hvis de skulle få en kristen utdannelse. Derfor står de gladelig opp til morgenbønn hver dag klokken 05.30. Så blir de skysset 24 kilometer til den offentlige skolen i Midyat. Lunsjen blir spist i en av byens kirker, før de går tilbake til skolen. Så er det aftenbønn, studietid og til sist kveldsbønn klokken 21.00.

De forteller at de liker klosterlivet, selv om det går i ett med lange dager og hardt arbeid. Og begge forsikrer at klosteret var deres eget valg. Det var ingen som presset dem.

Når jeg spør hva de setter mest pris på, overrasker Adem meg med å svare disiplinen. Jeg som er mor til fire gutter, hadde absolutt ikke ventet meg et slikt svar. Men han forsikrer at han liker dagsrytmen med tidebønn og faste plikter.

– Jeg liker at livet er strukturert. God disiplin er bra.

Kameraten sier han føler seg privilegert fordi han har fått denne muligheten til å få en religiøs utdannelse.

– Dessuten møter vi mange mennesker her i klosteret. Det gjør meg glad, sier Bunyamin, som ønsker å fortsette med teologistudier. Drømmen er å dra til Europa og bli professor på et universitet.

Når jeg spør om de ønsker å bli boende i Tur Abdin i fremtiden, nøler de litt før de svarer.

– Jeg vet ikke, begynner Bunyamin. – Men hvis jeg får hjelp til å studere, er jeg jo nødt til å komme tilbake. Og jeg føler at noen må bli her og bry seg.

– Hvis jeg oppnår målet om å bli lærer, vil jeg komme tilbake. Vi må ta vare på språket og kulturen vår. Språket og troen er nært knyttet sammen, sier Adem.

Livsforvandlende

Noen dager senere besøker jeg enda ett av Tur Abdins vakre klostre, Mar Jacob i Saleh. Ved middagsbordet blir jeg sittende rett overfor en hjemvendt syrianer. Efraim Can er oppvokst i Qritho d’ito - Nsibin, men flyttet til Sverige i 1977, 13 år gammel. Efraim er kirkelærer. Han underviser syrianske barn i Sverige i liturgi og språk. Slik forsøker han å gi dem noe av den samme ballasten som Bunyamin og Adem får i Mar Gabriel, så de kan føre tradisjonen videre i diaspora-kirken i Europa.

Læreren Efraim har ingen enkel oppgave. I sekulære Sverige er det så mye som konkurrerer med kirken om ungdommenes oppmerksomhet. Interessen er dalende. Nye generasjoner vokser opp som ikke lærer seg å gå i kirken fra de er barn. Hvis utviklingen fortsetter som nå, kan det snart bli vanskelig å fylle behovet for diakoner i de syrisk-ortodokse kirkene, slår Efraim fast.

For at syrianske ungdommer i Sverige skal skjønne hvilken rik tradisjon de tilhører, har han flere ganger tatt med grupper på sommerskole i Tur-Abdin. For noen av de unge har det vært en livsforvandlende opplevelse. For andre har overgangen fra svensk hverdag til tyrkisk klosterliv blitt større enn de kunne takle. Å bli vekket av kirkeklokkene som kaller til bønn klokken fem, å takle lange timer med undervisning, sterk varme og fremmed mat har blitt et voldsomt kulturkrasj. Noen av dem har nok lengtet hjem, forteller han med et lite smil.

Han er likevel overbevist om at de har godt av dette møtet med sine egne røtter. De har satt pris på å oppleve klostrene og kirkene som foreldrene har snakket om og å få møte syrianske ungdommer som lever sine liv i klostrene i Tur-Abdin.

Gutters privilegium

Ved nabobordet i matsalen er fem av klosterguttene i ferd med å avslutte middagen sin. De har spist seg gode og mette på ris, fåreknoker og hvitt brød. De yngste ser ikke ut til å være eldre enn ti-tolv år, de eldste er rundt 18.

Når jeg lurer på hvordan det er for guttene å flytte hjemmefra så unge, forsikrer Efraim at de blir tatt godt vare på.

– Nonnene gir dem all den omsorg de behøver. De ser på dem som sine egne barn. Til gjengjeld blir det forventet at guttene er lydige og ordentlige. De som ikke klarer å oppføre seg, blir sendt hjem.

I klostrene i Tur Abdin er det fremdeles bare gutter som får opplæring.

– Jentene trengs hjemme i landsbyene for å hjelpe mødrene med husdyr og barnepass. De har ingen mulighet til å få den utdanningen som guttene får, forklarer Efraim. Ofte er det bare ett barn fra hver familie som får utdannelse.

Stort ansvar

Efraim Can føler seg sterkt knyttet til gamlelandet. Han er ikke den eneste. Samtidig som det går en strøm av syrianske emigranter til Europa, kommer det en strøm av utflyttede syrianere hjem på ferie. Kontakten holdes også i hevd ved at de syrisk-ortodokse biskopene reiser på hyppige visitter til Europa og tjener som et bindeledd tilbake til moderkirken.

Tallet på fastboende syrianere blir stadig mindre. Nå er det bare 3-4.000 syrianske kristne igjen i hele Tur Abdin. De få som blir igjen i landsbyene, forvalter eiendommene til hele slekten. Det er et stort ansvar.

– De ofrer mye, de som blir igjen, sier Efraim. Og de er avhengige av hjelp fra de som drar. Alle utflyttede forsøker å bidra.

– Totalt vidunderlig

På hotellet der jeg overnattet i byen Midyat møter jeg Simon Özcan som er her for første gang på over 30 år. Han flyttet til Tyskland i 1981 sammen med familien. Først jobbet han i brorens restaurant. Senere etablerte han sin egen restaurant nær Brehmen som han har drevet i 20 år. Det har vært mye å gjøre og ikke vært lett å slippe unna. Nå er han overlykkelig over endelig å være tilbake sammen med sin tyske kone, Kasia.

– Det er enestående. Så totalt vidunderlig, sier han. – Det er så deilig å se igjen alle klostrene og kirkene der jeg var med min far og hjalp til som guttunge. Her har foreldrene våre levd, arbeidet og opplevd vanskelige tider. Her har besteforeldrene våre dødd. Det er så mange minner som kommer opp.

– Heretter skal jeg komme tilbake hvert eneste år, forsikrer han.

Også hans voksne datter Maria er med, sammen med ektemann og baby. Hun er født og oppvokst i Tyskland og har aldri vært i Tur Abdin før. Nå fryder hun seg over å se hva gjensynet med barndommens rike gjør med faren. Hun ser at det betyr mye for ham.

– Far har ikke snakket så mye om Tur Abdin hjemme i Tyskland, men her forteller han om oppveksten uten stans. Det bildet jeg hadde dannet meg blir utfylt. Å komme hit var akkurat slik jeg hadde forestilt meg som barn.

Neste dag skal de til landsbyen der han vokste opp. Akkurat dét tror hun kan bli vanskelig, for hun vet at barndomshjemmet er ødelagt. Familien eier fremdeles jorden sin. Den er aldri blitt solgt, men nå blir den brukt av andre.

Når jeg spør hva som har gjort sterkest inntrykk, må hun tenke seg litt om.

– Alt har gjort sterkt inntrykk, men sterkest er det kanskje å oppdage at alt har så gamle røtter.

Skiftet navn

En tid senere sender jeg en e-post til Maria for å sjekke at jeg har oppfattet navnene til alle familiemedlemmene riktig. Hun svarer at det var bra jeg spurte. Etter at de var i Tur Abdin har nemlig hun og ektemannen skiftet etternavn fra tyrkiske Gürkan til arameiske (syrianske) David. På begynnelsen av 1900-tallet ble syrianske familier i Tyrkia tvunget til å ta tyrkiske navn. Nå har en tysk lovendring gjort at de kan ta tilbake de gamle familienavnene.

– Det var dyrt å skifte navn, men det var verdt hver penny, skriver hun. – Jeg er så stolt av det nye etternavnet mitt. Ikke minst kjennes det godt å kunne signere med det nye navnet på jobb. Nå er det ingen som tror at jeg er tyrker lenger.