Tro, tran og trening

DELK-sjef Rolf Ekenes er en av mange tusen som står på startstreken når birkebeiner-rennet går av stabelen lørdag.

Blant de 14 000 påmeldte til årets Birkebeinerrenn - populært kalt Birken - er kronprins Haakon og Therese Johaug. Skiprinsessen fra Dalsbygda, som går rennet for første gang, sier det skal bli «gørr artig» å delta og gå i kjente historiske omgivelser fra dalen hun er oppvokst i.

LES: Et bilde for historieboken

På startstreken lørdag morgen står også med startnummer 12603 Rolf Ekenes, tilsynsmann i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK). I en samtale med Dagen forteller han om de utfordringer, smerter og gleder lørdagens 54 km byr på.

«Nesten framme»

Rolf Ekenes går Birken for sjette gang og starter i klassen 65-69 år. De siste årene har han hvert annet år vekslet mellom å gå det 90 kilometer lange Vasaloppet og Birken. Utenom vintersesongen både sykler og løper han, blant annet løper Oslo Maraton.

– Å skulle delta i lange løp på barmark og ski gir motivasjon til treningen. Jeg får ikke tid til å trene så mye som jeg ønsker, men nok til at jeg kan våge meg på de lange løpene, forklarer han.

Sammen med to kompiser utgjør han «medlemsmassen» i idrettslaget Nesten framme, en trim- og trøsteklubb, der medlemmene oppmuntrer hverandre til å stå på.

– Mitt livsmotto gjennom de siste 20 årene har for vært de tre T-er: «Tro, tran og trening»!

De nære ting

Det er ikke livets store spørsmål som fyller tankene når løpet er i gang. Det er først og fremst de nære ting han tenker på, og jobben legger han igjen på startstreken.

– De nære ting kan være: Skal jeg ta en bolle eller en banan på neste matstasjon? Skal jeg smøre skiene på nytt på toppen av neste bakke? Eller den grønne ryggen der framme, skal jeg ikke prøve å innhente den?

sprekker

Ekenes forteller at han tenker nøye igjennom hvordan han skal legge opp løpene sine. Men erfaringsmessig sprekker opplegget etter den første kilometeren.

– Det skjer når noen drar forbi meg. Da våkner konkurranseinstinktet. Jeg blir revet med og begynner å gå i et høyere tempo enn planlagt. Men jeg mister ikke helt vettet. Løpet må disponeres på en brukbar måte, ellers blir det fryktelig tungt.

Best og verst

På spørsmål om hva han synes er best og verst med å gå Birken, svarer Ekenes:

– Det beste er totalopplevelsen: å være med på en stor folkefest i Guds fantastiske natur, der alle går mot samme mål. Noe av det verste er noen utrolig lange og seige oppoverbakker. Det er alltid lenger til toppen enn du tror. Du vet jo at det er det. Men du blir likevel stadig «lurt». Enda verre er imidlertid nedkjøringen fra Sjusjøen på slutten av løpet. Løypene er harde, så du kan ikke ploge. Beina skjelver og lår og legger brenner. Da kreves det 100 prosent oppmerksomhet for ikke å gå over ende.

Forbilde

Ifølge Guds ord har en leder i Guds menighet på ulikt vis en forbildefunksjon. Dagen spør tilsynsmannen om han synes det er noe forbilledlig i å delta i et løp som Birken.

– Det må være at jeg med min deltakelse understreker at nettopp som kristne skulle det være viktig å ta vare på kroppen vår. Gud har gitt oss den, Paulus omtaler den endog som «et tempel for Den hellige ånd» og han oppfordrer oss til å bruke den «til Guds ære» og å bære den fram «som et levende og hellig offer til glede for Gud». Jeg tror at Gud ser med glede på min og andres deltakelse i Birken. Og den totale rekreasjon det er å gå et løp som Birken er og gjør godt for tjenesten; en slik rekreasjon minner meg på den ene side om at livet er mer enn møter, papirer og dokumenter, på den annen side gir den nye krefter til de mange oppgaver i tjenesten.

Næring

Ekenes forteller at han flere ganger har forrettet gudstjeneste søndagen etter Vasaloppet eller Birkebeinerrennet. Det skal han ikke kommende søndag. Og det er han glad for.

– Jeg har nok minnet litt om en vaggende gås når jeg har hatt gudstjeneste dagen derpå! humrer han.

Den største overføringsverdien til kristenlivet ved å delta i et løp som Birkebeinerrennet ser tilsynsmann Rolf Ekenes i de mange matstasjonene langs løypen.

– Du må ta til deg næring underveis, ellers kollapser du og klarer ikke å fullføre løpet og nå målet, sier han. Slik er det også med vårt åndelige liv. Uten regelmessig opptak av åndelig næring – i Ord og sakrament – når vi ikke målet Gud har satt for livsløpet vårt.