VIKTIG: Anmelder Vebjørn Selbe
...
VIKTIG: Anmelder Vebjørn Selbekk mener boken "Muhammed - slik samtiden så ham", er en viktig bok. Bildet viser forfatteren Halvor Tjønn. Foto: Johannes Reindal
Virkelighetens Muhammed
Del
Er alle religionsstiftere gode, fredselskende mennesker som fortjener vår respekt? Den myten slår Halvor Tjønn ettertrykkelig hull på i sin nye bok om Muhammed.

Den herskende politisk korrekte meningen om Muhammed i dagens Norge synes å være at islams grunnlegger er en slags arabisk utgave av Jesus.

Selvfølgelig er det visse kulturelle forskjeller. Og Muhammed gjør ikke krav på å være Guds sønn, bare Allahs siste og største profet. Ikke har han stått opp fra de døde heller.

Men i bunn og grunn er det likevel mer som forener enn skiller. For begge lærte sine tilhengere å elske sine fiender. Og begge anbefalte at troen skulle spres med fredelige midler.

Slik må det vel være? Eller?



Ikke snillistisk



Sannheten er snarere at denne typen helgenfremstillinger av Muhammed er en av vår tids mest usanne urbane legender. Men de passer tydeligvis godt i en moderne vestlig kulturkrets som tidvis virker nesten sykelig opptatt av å ikke provosere den muslimske verden.

De av oss som er mer opptatt av realisme enn snillisme, bør absolutt lese Halvor Tjønns nye bok «Muhammed - slik samtiden så ham».

Aftenposten-journalist og historiker Tjønn tar utgangspunkt nettopp i den vestlige uvitenheten om islams grunnlegger. Derfor har Tjønn gått til de eldste islamske kildene som beskriver Muhammeds liv og virke. Det Muhammed-bildet vi får presentert i Tjønns bok er altså islams eget syn på sin profet slik det er nedfelt i Koranen og i de eldste religiøse overleveringene.

Det tjener både historikeren og journalisten Tjønn til ære at han lar kildene tale for seg selv. Ikke en eneste gang kommer hans eget syn på Muhammed til uttrykk.

Historien snakker for seg selv. Og i den finnes det mer enn nok å bli mørkredd av.



Landeveisrøver



For det bildet som islams egne kilder tegner av sin profet er så langt fra den fredsillusjonen som godtroende snillister i Vesten har latt seg innbille, som det vel går an.

Vi møter en mann som cirka 25 år gammel blir rik ved å gifte seg med en femten år eldre velstående enke. Fordi han forsørges av sin hustru trenger han ikke arbeide og kan derfor bedrive tiden med religiøse grublerier.

Etter hvert får han det han mener er meddelelser fra engelen Gabriel som han begynner å forkynne. De fleste av åpenbaringene gjelder en ny monoteistisk gudsdyrkelse. Men overraskende ofte snakker Gabriel også om forhold i Muhammeds privatliv. Og engelens ord slår alltid ut til Muhammeds fordel. Men enten det gjelder formaninger til Muhammeds hustruer om å være lydige mot mannen sin eller at en femtedel av alt muslimsk krigsbytte skal tilhøre profeten, så nedtegnes alt i Koranen. Slik fremstår islams hellige bok en eiendommelig blanding av religiøst dokument og selvforsvarsskift for Muhammed.

Den selvutnevnte profetens budskap får imidlertid ikke særlig gjenklang i hjembyen Mekka, og den ferske predikanten tvinges derfor til å flykte til nabobyen Medina i år 622.

Der slår han seg ytterligere opp ved å organisere og lede en rekke landeveisrøverier mot karavaner på vei til Mekka. De handelsreisende drepes og varene fordeles til den nå etter hvert økende skaren av tilhengere. Noen er drevet av religiøs overbevisning. Andre ganske sikkert av profittmotiver.



Jødemassakre



Muhammed bruker fra første stund i sitt profetvirke vold og drap som en helt selvsagt strategi for å utbre den læren han forkynner. Og for å sikre sin egen maktbase.

Og det er som hærfører og maktpolitiker Muhammed er dyktigst og mest hensynsløs. Listen over massakre og nedslaktninger beordret og ledet av Muhammed er lang. Og full av groteske detaljer.

Den aller verste enkelthendelsen er massemordet på Medinas jødiske befolkning.

Etter flukten til Medina gjør Muhammed alt som står i hans makt for å sikre sin egen kontroll over byen.

Men han frykter at den siste jødiske stammen i byen ikke vil være lojal mot ham. Derfor går han til angrep på dem. Jødene overgir seg betingelsesløst og uten å gjøre motstand. Men Muhammed avgjør likevel at alle mannlige jøder skal henrettes. 800 jøder blir halshugget én etter én under overoppsyn av Allahs profet. Kvinnene og barna blir deretter solgt som slaver.



Dødsskvadroner



Men også enkeltpersoner som Muhammed av en eller annen grunn legger for hat, lar han drepe. Og befinner de seg utenfor det området som islam behersker, sender han ut dødsskvadroner for å ta dem av dage.

Et av mange eksempler er jøden Kab ibn al-Ashraf som beskyldes for å ha diktet nidvers om muslimene. Mot latterliggjøring av ham selv eller hans tilhenger eksisterte det ifølge Muhammed bare en form for straff: Døden.

Islams grunnlegger sender derfor ut en gruppe krigere som oppsøker den jødiske mannen om natten. Med list lokker de ham ut av det befestede huset hans og halshugger ham. De muslimske historikerne beskriver så hvordan drapsmennene dagen etter kom tilbake til profeten utenfor moskéen i Medina og der kastet «jødens hode for Muhammeds føtter».



Forsvar av voldtekt



Kapittelet om Muhammeds forhold til kvinner er også rystende. Islams grunnlegger tillot i Koranen verdens muslimer å ha opptil fire koner. På det antallet var det imidlertid stopp.

Men for Muhammed selv var fire hustruer tydeligvis ikke tilstrekkelig. Det var derfor ganske beleilig for Muhammed at han fikk en åpenbaring fra Allah gjennom engelen Gabriel om at han selv var fritatt fra firekonersregelen. Også den bestemmelsen som altså tillater Allahs sendebud (altså Muhammed selv) å ta seg så mange koner han bare lyster sørget Muhammed for å få nedfelt i Koranen.

Med den ekteskapelige unntaksåpenbaringen på plass lå Muhammed ikke på latsiden. Han tok seg et sted mellom ni og tolv koner (her er kildene noe innbyrdes uenige). I tillegg kom minst to-tre slavinner som Muhammed hadde seksuelt samkvem med. Også det med støtte i Koranvers.

Flere av disse ekteskapene har sterkt problematiske sider også ved siden av at de var polygamiske.

Ved minst to anledninger tok Muhammed seg koner som hans muslimske hær først hadde drept ektemennene til. Og han tillot også sine soldater å voldta de kvinnelige fangene som de tok. For sikkerhets skyld lar Muhammed også den tillatelsen nedskrive i Koranen.



Farlig?



Er denne anmeldelsen farlig? Kan det få konsekvenser å gjengi innholdet i en nyutgitt bok i et fritt land med ytringsfrihet innskrevet i grunnloven?

Noen mener det og tar sine forholdsregler. I en kommentar i VG avstår tidligere politisk redaktør Olav Versto fra å gjengi Muhammeds gjerninger. Versto skriver:

«Det hadde vært naturlig i en bokomtale som denne i vår tids avisspråk å summere opp de viktigste av hovedpersonens gjerninger og å gi en vurdering av dem. Men jeg tør ikke. Folk er blitt drept for langt mindre.»

Det går an å forstå hva Versto mener. Noen av oss har førstehånds erfaring med den frykten han beskriver. Men jeg er likevel dypt uenig i de konsekvensene Versto trekker.

For vi lever altså ikke i DDR eller i Sovjetunionen. Disse kommunistregimene er historie. Og jeg nekter å være med på å gjenopplive den typen fryktmekanismer som denne ideologien skapte der den hadde innflytelse.

For virkningene av islamistenes drapstrusler er tydeligvis de samme som av Stasi og KGBs skremsler om fengsel og tortur: Folk trues til taushet.

Også i Norges mest leste avis.

Anmeldt av Vebjørn Selbekk



Fakta:

Halvor Tjønn

"Muhammed - slik samtiden så ham"

Dreyer forlag

Innb. 502 sider