Torstein Lalim

- Jeg vil ikke sette meg til doms over andre mennesker og deres samvittighet.

Hvorfor vil du bli biskop i Tunsberg?

Da bispe­dømme­rå­det spur­te om jeg var vil­lig til å la meg no­mi­ne­re, svar­te jeg ja Ut­gangs­punk­tet for min tje­nes­te som prest er at jeg øns­ker å være der hvor kir­ken har bruk for meg, dit hvor kir­ken kal­ler meg.

Jeg er et ja-men­nes­ke, som sna­re­re leter etter grun­ner for å si nei. Slike grun­ner fant jeg ikke denne gang. I til­legg har jeg jo også litt lyst. Lyst til å bety noe for andre, ved å for­mid­le evan­ge­li­et. Lyst til å være i en po­si­sjon hvor jeg er med og for­mer kir­kens frem­tid i Norge.

På hvilke områder er det behov for at kirken er en profetisk stemme i vår tid?

Det meste opp­lag­te er flykt­nin­ge- og asyl­po­li­tik­ken, samt klima­trus­se­len. Men også når det gjel­der å stå opp for barns ret­tig­he­ter. Flere barn enn vi er klar over, har det vondt. Også i Norge.

Hvilket forhold har du til misjon?

Jeg kom­mer fra mi­sjons­byen Stav­an­ger, og har all­tid hatt et nært for­hold til mi­sjon. Dette en­ga­sje­men­tet ble for­ny­et etter et stu­die­opp­hold i Hong Kong høs­ten 2008, hvor jeg fikk se mi­sjo­næ­re­nes ar­beid på nært hold. Og ble mek­tig im­po­nert.

Etter dette har mitt mi­sjons­en­ga­sje­ment fått utløp i Areo­pa­gos. Her er vi opp­tatt av å dele evan­ge­li­et i en mul­ti-re­li­giøs ver­den, ved hjelp av gjen­si­dig og re­spekt­full dia­log, som kan for­and­re men­nes­kers liv. Mi­sjon er å være kirke i ver­den, sta­dig å dele evan­ge­li­et med andre, sta­dig å være sendt til andre.

Du vil velsigne homofile samliv. Hva har overbevist deg om at dette er rett?

Jeg vet ikke om min vel­sig­nel­se er så mye verdt, kir­kens vel­sig­nel­se er nok mer vik­tig. Men det vik­ti­ge er Guds vel­sig­nel­se.

Som prest kan jeg lyse Guds vel­sig­nel­se over andre men­nes­ker. Også over ho­mo­fi­le og deres sam­liv. Jeg håper og tror at Gud gir sin vel­sig­nel­se, men jeg rår ikke over den. Det er Gud som vel­sig­ner, ut av sin su­ve­re­ne frie vilje.

Jeg er vil­lig til å være et Guds red­skap, og tror det er Guds vilje at to som els­ker hver­and­re, og som vil leve i et for­plik­ten­de kjær­lig­hets­for­hold pre­get av tro­skap, for­plik­tel­se og til­gi­vel­se, skal kunne gjøre det. Også når de to har samme kjønn.

Der­som de øns­ker at jeg skal be om Guds vel­sig­nel­se over dette sam­liv, så gjør jeg det. Men det er en bønn til Gud, ikke en be­fa­ling. Jeg kan ikke styre Gud.

Mener du de som ikke vil gjøre dette, bryter med Guds vilje?

Nei, jeg vil ikke sette meg til doms over andre men­nes­ker og deres sam­vit­tig­het. Jeg har nok med mitt eget liv og mine egne valg, om de bry­ter med Guds vilje eller ikke. Hva som er Guds dy­pes­te vilje, vet vi ikke i alle spørs­mål. Men vi kjen­ner Guds vilje i det vik­tigs­te: At alle men­nes­ker skal bli frelst. Det hol­der for meg.

Hva vil du si til aktive troende som kjenner seg fremmede i kirken fordi de mener den er blitt for liberal?

Jeg reg­ner med at du mener Den nors­ke kirke, i og med at det fin­nes andre kir­ker i Norge og ver­den som slett ikke er li­be­ra­le.

Det er selv­sagt trist og leit når kirke­med­lem­mer kjen­ner seg frem­med i sin egen kirke, uan­sett hva det måtte skyl­des.

Noen kjen­ner seg frem­med fordi pres­ten er for li­be­ral, andre fordi pres­ten er for kon­ser­va­tiv. Noen kjen­ner seg frem­med­gjort av den nye guds­tje­neste­re­for­men, andre når det syn­ges nye og ukjen­te sal­mer i kir­ken.

Sam­ti­dig øns­ker jeg så in­der­lig at kir­ken skal være vårt fel­les hjem, hvor det ikke er me­nin­ge­ne som skil­ler oss. Det går an å ha et godt fel­les­skap, også med de man er ueni­ge med.

Se bare på Stor­tin­get, hvor po­li­ti­ker­ne dis­ku­te­rer så fil­le­ne fyker, og er ver­dens beste ven­ner etter­på. Slik må det også være i kir­ken. Vi må tåle hver­and­res for­skjel­lig­het, fordi vi har det vik­tigs­te fel­les: Troen på den tre­eni­ge Gud.