Wara på ville veier

Mener Justisministeren virkelig at staten skal diktere hva som er rett tro? Wara bør snarest avklare sitt ståsted.

Hvem er ytterliggående kristne? Det bør justis- og beredskapsminister Tor Mikkel Wara kunne svare på. I kjølvannet av en debatt på Arendalsuka sist onsdag har han gitt grunn til å stille spørsmål ved hvordan både hans eget parti og regjeringen forstår trosfrihet og vil sikre denne.

I Fremskrittspartiets program framgår det at partiet vil fjerne tilskuddsordningen for trossamfunn. «Det opprettes en egen tilskuddsordning for å ivareta og vedlikeholde kirkebygg med kulturhistorisk verdi, samt lovpålagte oppgaver», heter det videre. Hva man egentlig mener med lovpålagte oppgaver, er ikke helt opplagt. Bildet ble heller ikke klarere da SV-leder Audun Lysbakken utfordret Wara til å svare på om han er for støtte til kristne trossamfunn, men imot enhver støtte til muslimske trossamfunn.

I et intervju med ABC Nyheter bekreftet Wara at han ville ha slutt på støtte til muslimske trossamfunn. På spørsmål om hvordan han vil behandle «ytterliggående kristne trossamfunn», svarte Wara: – Ytterliggående kristne trossamfunn som diskriminerer for eksempel homofile, eller bruker vold, skal slås ned på.

Overfor Dagen la statsråden også til at det gjelder trossamfunn som utøver sosial kontroll.

Det er ikke underlig at informasjonsleder Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssambandet oppfatter signalene fra Wara som «litt skremmende». For hva er det egentlig statsråden mener? Her brukes begreper og eksempler på en slik måte at det mest egnet til å spre forvirring. Og en statsråd bør vite bedre enn å bruke høy lyd på et uklart budskap.

De aller fleste kristne trossamfunn i Norge, og for den del i verden, fastholder det den kristne kirke alltid har lært: Ekteskapet er mellom en mann og en kvinne. Det samme mente forøvrig Fremskrittspartiet da Stortinget omdefinerte ekteskapet i 2008. Hvis justisministeren mener at det er diskriminering å stå for dette fortsatt, og la dette ha praktiske konsekvenser for hvem som kan få stillinger og verv, strammer han betydelig inn på trosfriheten. Da er det staten som prøver å diktere hva som skal være rett tro. Det burde være en tilstand som et liberalt parti kjempet imot med nebb og klør.

Ideologisk har Wara alltid tilhørt den liberalistiske delen av Fremskrittspartiet, noe som førte til at han tidlig havnet i et motsetningsforhold til den verdikonservative delen av partiet. Allerede for 30 år siden gikk han inn for å fjerne den kristne formålsparagrafen i skolen. Selv om Wara framsto som et uvanlig stort politisk talent, valgte han å takke nei til nominasjon foran valget i 1993 og meldte seg ut av partiet etter det harde oppgjøret mellom liberalister og konservative i 1994. De senere årene har den liberalistiske fløyen i partiet fått økende innflytelse. Også regjeringspartner Venstre er i økende grad blitt preget av en hardere og mer sekulær liberalisme. Mens Frp tidligere var opptatt av å fri til kristne miljøer, kan dette synes å være mindre prioriert nå.

En fare ved denne utviklingen er at forståelsen for hva det faktisk betyr å ha en trosoverbevisning blir svekket. Når stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad (KrF) utfordrer justisministeren til å avklare hva han mener, håper vi Wara benytter anledningen til å klargjøre viktige prinsipper og vise at vår bekymring er ubegrunnet.