Voldtekt: Uheldig fyllerør eller grov kriminalitet?

Elin Ørjasæter har rett til å definere sine egne opplevelser slik hun gjør i Morgenbladet, men det må ikke generaliseres til å gjelde alle voldtektsutsatte. Det stemmer at ikke alle utsatte blir traumatisert, men det motsatte er dessverre veldig utbredt og alvorlig.

Les også Elin Ørjasæters innlegg i Morgenbladet:Det er på tide å gjenreise forskjellen på fyllerør og voldtekt

En av ti kvinner har blitt utsatt for voldtekt i Norge. Bare 11% oppsøker medisinsk undersøkelse eller behandling den første tiden etterpå. Nesten en tredjedel har aldri fortalt noen om voldtekten og bare ti prosent velger å anmelde. På toppen av det hele rapporterer utsatte selv om dårligere psykisk helse og økt nivå av angst, depresjon og posttraumatiske reaksjoner. Dette viser den nasjonale forekomststudien fra NKVTS.

Problemet er altså ikke at unge jenter løper rundt og roper voldtekt så snart de har mistet jomfrudommen. «Voldtektsoffer» er ingen attraktiv merkelapp. Det store folkehelseproblemet er at seksuelle overgrep rammer så mange, både kvinner og menn, uten at samfunnet evner å beskytte dem.

Hvert år møter DIXI Ressurssenter flere hundre voldtektsutsatte. For disse menneskene var ikke dette «en erfaring på veien fra barn til voksen», slik Ørjasæter skriver. Noen utsatte forteller at de har forsøkt å glemme hendelsen, men at flashbacks og mareritt trenger seg på. De tar kontakt fordi de har det vondt og trenger hjelp. Da er det vår plikt, som hjelpeapparat og som samfunn for øvrig, å ta dem imot. Mange klarer seg bra med tiden, mens andre sliter mye og lenge.

I årevis har debatten om voldtekt blitt avsporet av synsing om hva som egentlig er voldtekt og hvem som er et verdig offer. Slike diskusjoner holder kvinnens rettigheter nede. Voldtekt er et utbredt folkehelseproblem, og nå må også den offentlige debatten handle om hvordan vi skal endre holdninger.

Det finnes ingen gråsoner mellom frivillig sex og voldtekt. Det er faktisk slik at dersom kvinnen ikke uttrykkelig samtykker eller hun ikke er i stand til å avgi et troverdig eller frivillig samtykke, da må mannen holde seg unna. Det er underlig at så mange mener at samtykke er så vanskelig, når det ikke er én eneste person som har stått fram og sagt at de selv har problemer med å forstå forskjellen. Ja er ja. Nei er nei.

Fyllerør, Ørjasæter?

Skal dette bli det nye ærbarhetsargumentet som teller i formildende retning? «Hun var jo så full. De var jo fulle begge to.»

Voldtekt er en kriminell handling, den kan aldri unnskyldes som fyllerør .

La oss eksemplifisere fordommen som ligger innbakt i vold mot kvinnen med et ran mot en mann:

En pen ung mann går en smule ustøtt ned Karl Johans gate en sommerkveld etter en runde på byen. Plutselig dukker det opp en person bak ham.

– Hei du! Du lovte å gi meg Rolex-klokka di. Ikke stikk før jeg har fått den!

– Det var en fleip. Nå vil jeg hjem.

– Sagt er sagt.

I neste øyeblikk er mannen trengt opp mot en vegg med en kniv mot halsen og blir fraranet klokka. Han har altså tidligere på kvelden lovet bort klokka. Men nå vil han ikke gi den bort lenger.

Skal dette være formildende omstendighet? Er en handling eller en uttalelse i fylla en formildende omstendighet?

Ingen spør heller: Hvorfor hadde han egentlig klokke på seg?

Gjerningsmannen tar med seg lommeboka hans også.
Hvorfor hadde han lommebok med seg?

Og hvorfor gikk han der alene på Karl Johan?

Spørsmålene i eksemplet taler for seg: Vi kan ikke la fordervede holdninger definere hvor mye en kvinne skal tåle. Det er en menneskerett å ikke bli utsatt for kriminalitet. Enten du er kvinne eller mann.

Så kjære Elin Ørjaseter, hvis du leser dette:

Du skal selv få definere og forvalte dine egne opplevelser slik du mener er rett, men ikke definer andres uten å ha snakket med dem først. Vi vet om en forsker som har snakket med mange utsatte, og hun disputerer om dette 1. september. Håper vi ses her!

Dette innlegget ble først publisert påHanne Kristin Rohdes blogg

Les også: