Vismennene og hyrdene, de første som møtte frelseren

Jeg tror neppe at gjeterne og vismennene møttes i stallen, slik vi pynter våre julekrybber. Men selv om de ikke møtte hverandre, så møtte de alle den nyfødte frelseren.

Jesu fødsel i Betlehem, en guddommelig hemmelighet som Faderen hadde åpenbart til et fåtall mennesker. Profetene Jesaja, Mika, Jeremia og Esekiel i Det gamle testamentet hadde alle skrevet om bruddstykker. I tillegg regner jeg med at en god del gudfryktige mennesker under den gamle pakt, med profetiske øyne, hadde sett inn i Guds hemmelighet. I Det nye testamentet møter vi også et par forbedere i Jerusalem som hadde fått del i åpenbaringen om Guds sønns fødsel; nemlig Anna Fanuels datter og gamle Simeon (Lukas 2.22-39). Ja, også dem som skulle ta del i disse hendelsene selv, selvsagt; Elisabeth og Sakarja, Maria og Josef og deres hus.

Når det store underet skjer, velger Gud å fortelle nyheten til en gruppe vise menn og en gruppe gjetere. Mange har prøvd å gi et svar på hvorfor nettopp disse gruppene ble noen av Guds mest betrodde budbærere, og jeg skal ikke prøve å gi noe utfyllende svar på det spørsmålet, kun et par betraktninger.

De vise menn var stjernetydere, eller vismenn. «Konger» ble de et sted underveis i kirkehistorien, siden gavene de kom med var ekstremt dyre. Navnene Kaspar, Melkior, Baltasar fikk de i middelalderen, sammen med en forestilling om at en av dem var afrikaner, en var europeer og en var asiater. Fra den bibelske litteraturen vet vi ikke engang om det var tre menn det var snakk om, eller ti. Det vi vet er at de kom med gull, røkelse og myrra, og at de hadde fulgt en stjerne.

Hva slags visdom var det disse mennene hadde tilegnet seg? Var det visdom som i Ordspråkenes bok? Eller var de astrologer, magikere og spåmenn? I Det gamle Israel hadde Gud forbudt folket å drive med spådomskunst. « Dere skal ikke drive med spådomskunster og tegntyding», leser vi blant annet i 3. Mos. 26 b, Faren for at dette kunne lede til avgudsdyrkelse var for stor, og begrunnes helt enkelt slik; « Jeg er Herren, deres Gud» (3. Mos. 31 b). Men vi kjenner til at Gud tillot utvalgte vismenn å tale på vegne av seg selv i enkelte anledninger. Ett eksempel som kan nevnes er Bileam, som ble bedt om å sende forbannelse over israelsfolket, men endte opp med å velsigne dem, etter påbud fra Gud (4. Mosebok 22).

En annen ting vi må si om disse vise mennene, er at de må ha vært sannhetssøkende. Da de forsto hva som var på vei til å skje, tok de til «kamelene» og brukte dagevis på å følge en stjerne. De var kanskje ikke klar over at det var en nyfødt gutt de var på leit etter. Enda mindre forventet de å finne stjernens oppfyllelse i et uthus, eller en stall, på en gård. Det er spesielt en profeti jeg kommer på her, og det er Jesaja 65 « Jeg hadde svar til de som ikke spurte, jeg var å finne for dem som ikke søkte meg.» Disse vismennene søkte ikke Jesus, Guds sønn, men de søkte sannheten, og derfor lot Gud seg finne.

Har du noen gang undret deg på hvorfor de «tok av» ved skiltet til Jerusalem, når stjernen åpenbart ikke førte dem dit? Kanskje forventet de at kong Herodes i Jerusalem skulle ha fått en ny sønn, altså en prins? Men han ville uansett ikke vært en fremtidig konge, da Herodes sine andre sønner var langt eldre. Noen har her påpekt at de ikke lette etter en prins, altså en arving av kongen, men en med tittelen «Konge». Det var uansett ikke uvanlig at konger mottok gaver fra naboriker og «fremmede» når det ble født dem potensielle arvinger.

Så var det gjeterne. I studiebibler, og annen litteratur, kan vi lese at gjeterne var langt nede på samfunnets rangstige. At de kunne være løgnere, og at de gjerne var fattige mennesker. Noen har også ment at gjeterne også måtte ha vært hedninger, til tross for at tekstene ikke sier noe om det. Personlig tror jeg at både blant innflyttere og jøder, i tillegg til blandingsfolket samaritanerne, kunne personer bli tvunget inn i et arbeid hvor de tok vare på andre menneskers beitedyr i tillegg til sine egne.

Det jødiske skriftet Misjna beskriver gjetere eller hyrder som ett av flere «uærlige yrker», sammen med tollere, garvere og prostituerte. De kunne ikke være vitner i rettssaker og var sjelden velkomne i synagogene. Ryktene skulle ha det til at gjetere lett kunne rapportere om et forvunnet dyr, men selv ha spist det opp. Kanskje var de ikke like sannhetssøkende som de vise mennene fra Østen?

Men vi skal merke oss at hyrder, eller gjetere, stort sett omtales i gode ordelag i den bibelske litteraturen, og at Gud selv identifiserer seg med gjeterne hos enkelte profeter: I Esekiel 34 kritiserer profeten landets herskere, og beskriver dem som « Israels gjetere, som bare gjeter seg selv». Men Gud lover å selv gjete sitt folk; « Se, jeg vil selv lete etter sauene mine og ta meg av dem. Som en gjeter tar seg av sauene sine og er med dem den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem fra alle stedene de kom da de ble spredt.» (vv 11 og 12). Han vil både lege og lindre, lete opp dem som er bortkomne og forbinde dem som er skadet, leser vi i versene 14 til 16.

I Salme 23 blir Herren beskrevet som salmistens personlige gjeter, eller hyrde; Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Metaforene er også hentet ifra gjeterens univers; « Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile (v. 2). Men hyrdens egenskaper og roller er hentet fra forestillingen om en hersker som er hyrde for sitt folk. I vers 3 skriver salmisten David; Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighetens stier for sitt navn skyld.

I Johannes 10 tar Jesus frem disse forventningene hos folket, og erklærer; Jeg er den gode gjeter, (eller den gode hyrde). Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. (vers 11). I vers 14 beskriver Johannes en annen god egenskap hos gjeterne; « Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg.» Og i lignelsen om den fortapte sauen (Matteus 18) beskrives gjeteren som trofast og tålmodig ved at han forlater de 99 for å lete etter den ene som har forsvunnet.

Det var kun gjeterne på Betlehemsmarkene som fikk besøk av englekoret etter hva vi får fortalt. De sang; Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i. Vi får ikke høre hva som var årsaken til at Gud valgte nettopp på dem, men slik jeg forstår teksten kan ikke gjeterne ha forstått annet enn at Gud hadde glede i nettopp dem. Og kanskje var det nettopp derfor de forlot sauene på marken for å lete etter «han som var svøpt og lå i en krybbe i Betlehem».

Jeg tror neppe at gjeterne og vismennene møttes i stallen, slik vi pynter våre julekrybber. Men selv om de ikke møtte hverandre, så møtte de alle den nyfødte frelseren. De kom med sine gaver og med sin lovsang, og de fikk ta del i et hellig øyeblikk. Også i dag lar Gud seg møte av mennesker fra alle kontinenter, fra alle samfunnslag og folkeslag, fra de nederste til de øverste på samfunnets rangstige. Også de kristne i dagens Betlehem består både av katolske, ortodokse, jødiske og arabiske Jesuetterfølgere. Felles har vi at vi alle er avhengige av julens budskap, at vi ikke kan frelse oss selv og at vi kommer til kort i møte med Guds hellighet. La derfor ikke julen gå ifra deg uten at du har tatt del i julebudskapet, formulert slik i julesangen « Deilig er jorden» sin siste strofe; Fred over jorden, menneske fryd deg: Oss er en evig Frelser født.