Vi hegner om vår identitet

Kirkens SOS er ikke, og har heller aldri vært, en forbønnstelefon som skal bemannes av kun bekjennende kristne.

Innlegget er skrevet av Leif Jarle Theis, generalsekretær Kirkens SOS og Eivind Hauglid, fungerende senterleder Kirkens SOS Rogaland.

----------

I et leserinnlegg i Dagen torsdag 26.februar, skriver en frivillig medarbeider at Kirkens SOS er i ferd med å miste sin identitet, og at dette skjer fordi rekrutteringsbehovet har blitt så stort.

Kritikk bidrar til å gjøre alle bedre, og vi trenger uenighet og ulike blikk for å kunne utvikle oss også i Kirkens SOS. Det utfordrende med synspunktene til vår frivillige, er de kategoriske påstandene om Kirkens SOS sin profil og praksis og bakgrunnen for endringer som har skjedd i organisasjonen.

Det er helt tydelig at den frivillige medarbeideren ønsker at Kirkens SOS skal være noe annet enn Kirkens SOS selv ønsker å være. Vi jobber iherdig for å hegne om vår identitet og skal ikke miste den - men det betyr ikke at vi skal være åpne for å utvikle oss som tjeneste og organisasjon.

For det første: Kirkens SOS er ikke, og har heller aldri vært, en forbønnstelefon som skal bemannes av kun bekjennende kristne, slik den frivillige tilsynelatende ønsker.

Det er heller ikke riktig at vi har åpnet for å rekruttere flere frivillige som ikke bekjenner den kristne tro, fordi vi har hatt vanskeligheter med å rekruttere nok folk fra kristne miljøer.

Kirkens SOS er en krisetjeneste på telefon og internett, og vi er et selvmordsforebyggende lavterskeltilbud.

Vi er en nasjonal mobilisering av frivillige medarbeidere som gir av seg selv, sin tid og sine evner til medfølelse og tilstedeværelse. Dette er et arbeid vi tror mange mennesker er i stand til å utøve helt uavhengig av egen tro.

Vi ønsker en mangfoldig gruppe av frivillige medarbeidere som kan gjenspeile samfunnet vi lever i, fordi vi tror dette styrker oss som krisetjeneste og gjør oss til et enda bedre samtaletilbud for ALLE som trenger noen å snakke med i en følelsesmessig eller eksistensiell krise.

For det andre: Kirkens SOS skal møte den som trenger oss ved å lytte til hva den andre ønsker. I opplæringen av våre frivillige, øver vi også på å møte mennesker som ønsker forbønn eller ønsker å snakke om trosrelaterte spørsmål.

Å snakke om tro er noe alle frivillige medarbeidere i Kirkens SOS er i stand til å gjøre, ved å bruke samtalemetodikken alle lærer.

Alle frivillige i Kirkens SOS er forberedt på å samtale om spørsmål de ikke har en personlig erfaring med enten det er filosofiske tanker, politiske meninger, helt annerledes livserfaringer eller trosrelaterte spørsmål så hva den enkelte frivillige selv mener, har opplevd eller tror på skal ikke være relevant for samtalen.

Vi vil fremme det livsynsåpne fellesskapet både for innringere og innskrivere også i flokken av frivillige medarbeidere.

Sist, men ikke minst: Kirkens SOS vet godt hvor vi kommer fra. Vi er del av det offentlige folkehelsearbeidet som selvmordsforebyggende tiltak.

Det står godt sammen med at Kirkens SOS skal være med på å realisere Kirkens diakonale oppdrag gjennom nestekjærlighet som medvandrer og samtalepartner. Vi ivaretar en døgnåpen kirke på vegne av alle.

Det forplikter oss som organisasjon. All vår praksis skal være forankret i det kristne menneskesynet og Jesu nestekjærlighetsbud.

Og med en så tydelig forankring tar vi selvsagt også imot frivillige hos oss som ikke er kristne. Vi er trygge på at innskrivere og innringere blir godt møtt også om de skulle ønske forbønn.