Verdien i å gi av sitt eget

Snarere må vi forberede oss på at det kan bli vanskeligere å få tildelt offentlige støttemidler for kristen virksomhet.

Viljen til å gi av sitt eget er et viktig kjennetegn for en kristen kirke. Det kan dreie seg om å gi en relativt liten pengegave til en trengende, eller det kan dreie seg om å gi av sin tid til mennesker som trenger det. For kristne i mange land kan det dreie det seg om å oppgi noe av sin frihet, i siste instans å gi sitt liv for evangeliets skyld.

En kirke som gir av seg selv er en kirke som peker på Kristus. Herren selv er vårt fremste eksempel når det gjelder selvoppofrelse. Derfor skulle raushet og giverglede være viktige kjennetegn for den kristne kirke også i vårt land. Graden av givervilje sier også noe om den åndelige temperaturen.

I dagens avis kan vi lese om nettopp giverglede i ulike kristne sammenhenger. Og det er en talende illustrasjon når vi kan konstatere at om hele befolkningen ga like mye som menneskene som er tilknyttetDigni ogNorme gjør, ville beløpet tilsvart det samlede norske bistandsbudsjettet. 1,5 milliarder kroner er de registrerte gaveinntektene til de 35 medlemsorganisasjonene i Digni (tidligere Norsk Misjons Bistandsnemnd) og Norme (Norsk råd for misjon og evangelisering). Det gir anslagsvis et snitt på mellom 5.000 og 6.000 kroner per giver.

I seg selv er dette et godt eksempel på hvordan det aktive kristenfolket fortsatt utgjør en bevegelse med betydelig kraft, selv i det sekulariserte Norge anno 2016. På avstand fra de fleste avisoverskrifter samles kristne mennesker i kirke og bedehus og driver sitt arbeid jevnt og trutt. Her finnes det ufattelig mange grunner til takknemlighet og glede. Og her finnes også utgangspunktet for fremtidens Kristen-Norge.

I fjor vår kom boken «Kors på halsen» av Hilde Kristin Dahlstrøm. Hun skrev om livssynsjournalistikk, og argumenterte for hvorfor dette feltet burde vært omgitt av mye større medieinteresse. En av mange grunner til dette er det faktum at medlemmene i nevnte Norme og Digni i 2013 omsatte for 4,7 milliarder kroner. Sammenholdt med tallene Dagen presenterte før jul om at Kristen-Norge har omkring 15.000 ansatte, forstår vi at kristne kirker og organisasjoner faktisk er ganske sterke aktører i samfunnet vårt.

Digni-generalsekretærJørn Lemvik peker både på tiden og på haugiansk nøysomhetskulktur som viktige egenskaper i den bevegelsen som utgjør medlemsmassen i organisasjonen han leder. Han understreker også viktigheten av at kristenfolket er selvfinansiert. Den påpekningen vil vi nok i større grad se betydningen av i årene fremover. Vi kan ikke ta for gitt at de mange statlige støtteordningene som i dag finnes, vil bli videreført. Snarere må vi forberede oss på at det kan bli vanskeligere å få tildelt offentlige støttemidler for kristen virksomhet. Da er nettopp kristnes givervilje en viktig målestokk på kristendommens livskraft blant oss.

Samtidig som vi kan glede oss over de betydelige midlene som faktisk blir samlet inn, gjør Lemvik også klokt i å løfte perspektivet med tanke på den økonomiske situasjonen de fleste av oss befinner seg i: «Det må også sies at folk flest – inkludert kristenfolk – tjener veldig godt med penger. Så jeg tror at potensialet for gaveinntekter er mye høyere enn det som gis i dag», sier han. Dette er ganske utvilsomt riktig.

I forkynnelsen om givertjeneste og offervilje har man i noen sammenhenger lagt vekt på hvilke velsignelser giveren selv kan hente ut av det å gi. I tiden fremover blir det nok viktigere å anerkjenne både nødvendigheten av å bidra til det kristne fellesskapet, og å erkjenne at det i seg selv er en verdi å stimulere dette. Da er det godt at mange kristne allerede har etablert gode vaner når det gjelder å gi av sitt. Dypest sett handler det om å erkjenne at vi ikke har noe som vi ikke 
har fått.