Verdens største forskjell

Døden er en realitet i dette livet. Men døden er overvunnet. Det er verdens største forskjell.

Selv om denne påsken på mange måter har vært den mest spesielle i manns minne, har den vært preget av et gjenkjennelig paradoks. Vi lever i et samfunn som formelt tar høytiden mer høytidelig enn de aller fleste.

Av de fem siste dagene som ligger bak oss, er fire røde på kalenderen. Det vitner om at de rommer helt uvanlig viktige begivenheter. Likevel passerer høytiden uten at nordmenn flest gjør spesielt mye for å minnes hva den handler om.

Påske betyr forbigang, men det et stort tankekors at den av mange forbigås i stillhet. For forbigangen handler om noe helt annet. Ordet kommer fra det hebraiske «pesach».

Det minner om at Gud lot dødsengelen gå forbi hus i Egypt der israelsfolket hadde beskjed om å stryke lammeblod på dørkarmene. I andre hus mistet den førstefødte livet denne mørke natten.

Som samfunn befinner vi oss i en situasjon der døden de siste månedene er kommet nærmere enn vi er blitt vant til at den er. I stedet for å se døden som en uunngåelig ende på livet, har vi i stor grad valgt å fortrenge den og henvise den til institusjoner.

«Det finnes ting som er verre enn å dø» var tittelen påen kronikk av den svenske teologen Joel Halldorf som ble publisert i VG før påske.

Utgangspunktet hans var koronapandemien. Halldorf spurte seg om noe av reaksjonen dreier seg om ubearbeidet dødsangst.

Kontrollen vi har vent oss til å tro at vi har over tilværelsen, glipper. Og med vår tids individualisme og mangel på en større ramme å plassere livet sitt i, blir en slik trussel ikke til å bære.

«Du kan bære alle sorger om du forstår å plassere dem i en fortelling», siterer svensken den danske forfatteren Karen Blixen.

Halldorf legger ikke skjul på at også tidligere generasjoner har vært redde i møte med pandemier. Men mange har hatt en trøst i dødsskyggens dal i at Gud har kontrollen og vi kan forstå livet vårt i hans fortelling. Ondskapen og døden vinner ikke til slutt.

I et samfunn der gudsdimensjonen er blitt fremmed for mange, er det lett for at troende kristne begynner å leve i en slags spaltet virkelighet.

Vi går inn i det åndelige rommet og henter påfyll til gudslivet, men så går vi ut i hverdagslivet igjen. Der lever vi ofte et liv som i forsvinnende liten grad ser ut til å være preget av det vi bekjenner om Gud.

Men hvis høytidens innhold ikke holder i møte med hverdagen, er det av temmelig begrenset verdi. Da blir den en slags virkelighetsflukt.

Og noe av det vi må kunne si Bibelen insisterer på, så er det at Gud er virkelig. Selve gudsnavnet er jo «Jeg er» når Gud åpenbarer seg for Moses i Det gamle testamente.

«Men har ikke Kristus stått opp, er budskapet vårt tomt, og tom er også troen deres», skriver apostelen Paulus i 1. Korinterbrev. Selv om påsken ligger bak oss, kaster den lys over alt som ligger foran oss.

For en kristen er det helt avgjørende å la troen på en levende frelser prege møtet med dagene som kommer, med alt de måtte ha å by på av gleder og sorger. Bare slik kan vi ha en trygghet og fred som kan stå seg i møte med smittefare og andre trusler.

Døden er en realitet i dette livet. Men døden er overvunnet. Det er verdens største forskjell.