Vår religiøse analfabetisme

Religiøs tro er under stadig angrep, noe som ikke er nytt i vår historie, men det er noe med dagens situasjon som bør vekke bekymring.

For det første gjelder det kritikkens form. Dagens kritikk er som regel generaliserende, det vil si at all gudstro greies under en kam, og kunnskapsnivået til angriperne er ofte skremmende lavt. Det er ingen som klarer å se forskjell på religioners ulike gudsbilder, og spesielt gjelder dette når Allah og Treenighetens Gud kritiseres.

For det er islam som ofte er utgangspunktet når religion kritiseres, men ettersom det ikke er god tone å angripe islam, må man ta med kristendommen og angripe religiøs tro generelt. Den store utfordringen er imidlertid at vår tids religionskritikere får usedvanlig god hjelp av kristenheten selv, for det er påfallende hvor vanskelig det er for våre kristne ledere eller politikere å forsvare kristentroen.

Et godt eksempel på dette så vi for en tid tilbake da SV-politikerne Bård Vegar Solhjell og Ketil Raknes ien kronikk i VG hevdet at «Vi har kjempa mot mørkemenn i kristendomen gjennom hundrevis av år her i landet. No må vi kjempe mot mørkemenn i islam». Og videre at det derfor er et «tett og ubryteleg samband mellom vitskapeleg tenkemåte og sekulære samfunn. Vi menneske må tru på det vi vil, men det skal ikkje prege samfunnet sine verdiar og avgjerder».

Et annet eksempel er skribenten og samfunnsdebattanten Hans Petter Halvorsen som skapte engasjement på sosiale medier med kronikken Dypt problematisk, Hareide, som nylig stod på trykk i VG. Temaet for Halvorsen var troens betydning for samfunnet som sådan, og han mener at troen på Gud er destruktivt for et samfunns evne til å utvikle seg i menneskelig retning.

Felles for dagens religionskritikere er at de finner troen på Gud som irrasjonell og uvitenskapelig. De mener at troen på Gud ikke er en garanti for hverken gode gjerninger eller for fornuftens overlevelse, og kanskje viktigst; religionen er etter deres påstand ikke egnet til å ta et oppgjør med ondskapens problem.

Halvorsen skriver at Hareides tro på Gud kan sammenlignes med troen til terroristene i IS, og hvem kan egentlig kritisere ham for det?

Etter 22. juli gikk biskopErling Pettersen ut og sa at islam og kristendommen har kjærligheten til felles, et syn som stadig blir stadfestet av ulike kristne. Hver gang muslimske ekstremister er ansvarlige for terrorangrep, går politikere og kirkeledere ut og hevder at islam ikke er utgangspunktet for terror, at islam tvert imot er fredens religion. Problemet er at de fleste ser hva islam innebærer, de ser døden, volden og dysfunksjonelle samfunn, men deres forvirring er naturlig. Våre egne ledere hevder som regel at Treenighetens Gud og Allah egentlig er to sider av samme sak, at det viktigste av alt er religionsfrihet og at det ikke er mulig å utlede ulik etikk fra islam og kristendom. Samtidig kritiserer de gjerne sin egen mørke fortid, som om korsfarerne var sin tids IS-soldater.

I lørdagens utgave av Dagen 22. oktober ga journalistKari Fure leserne et sterkt møte med muslimske flyktninger i Libanon og det evangeliseringsarbeidet som drives der. En evangelist sa til henne at det er en kristen vekkelse blantmuslimer vi er vitne til, og han hevder at det er volden i Syria som vekker dem: «Fanatismen åpner folks øyne for hva islam egentlig står for.» Vi har aldri hørt en norsk politiker eller kirkeleder si det samme.

Utfordringen er at dersom en politiker eller kristen leder hadde våget å si at årsaken til islamsk terror og vold ligger i muslimers gudsbilde, ville vedkommende vært utestengt fra det gode selskap i all framtid. Men hva kommer det av at vi stadig hører kritikk av islam fra kristne i områder hvor muslimer dominerer? Har de mindre kunnskap enn våre ledere?

Den berømte amerikanske sosiologen Rodney Stark er opptatt av at det var i kristenheten at intellektuell, industriell og demokratisk utvikling fant sted. Han mener vi finner årsaken i kristendommens kjerne; gudsbildet, og hevder videre at det er kristendommens rasjonalitet som er grunnen til Vestens suverene posisjon, og at islams mangel på rasjonalitet er tilsvarende ødeleggende for muslimers samfunn. Allah, en ikke-relasjonell og fullstendig allmektig guddom, gir ikke rom for menneskets frie vilje.

Hans fravær av hellig kjærlighet gjør moralske vurderinger umulige, han kan ikke la seg binde av noe, selv ikke sine egne tidligere utsagn. Og det er denne guden skribenten Halvorsen ser blir realisert i IS, og som kristne ledere i Norge ikke klarer å skille fra vår egen Jesus Kristus. Er det grunn til å undres over at mennesker av i dag heller ikke ser forskjellen?

Dagens religionskritikere bruker begrepet gud som en fellesnevner for alle religioner, som om alle guder har de samme kvaliteter. Det bør bekymre oss, for de opptrer ikke i et personlig vakuum, det er et alminnelig synspunkt de gir uttrykk for, og det er derfor de kommer på trykk i VG.

Hvis terroren en dag kommer til oss, hva skal vi da si til de som hevder at religionen er den 10. landeplage? Vil vi ha noen grunn til å anklage dem, eller er deres misforståelse et resultat av vår egen forkynnelse?