Vår nye religion

Angrepene på tradisjonell kristendom kan virke paradoksale. Men da er det viktig er å forstå hva de samme politikerne mener skal være religionens rolle i vår tid; en støttespiller til den nye livsanskuelsen, en livsanskuelse der staten er gudløs og individet forutsettes å bedrive sine religiøse aktiviteter i sitt eget lønnkammer.

Men er det nå så sikkert at sekulære politikere er så gudløse som de vil ha det til, kan det være at de tror på noe de ikke aksepterer blir diskutert?

Stavanger Aftenblad rettet i sommer oppmerksomheten mot Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og deres syn på ekteskapet.

NLM er kjent som en konservativ organisasjon, de krever blant annet at lærerne ved sine skoler skal ta avstand fra homofile ekteskap. Denne holdningen har vært allment kjent i alle år, men allikevel liker åpenbart media å presse skruen litt til for hver gang, gjøre overskriftene større og demoniseringen tydeligere, og politikerne følger etter.

« Frp er altfor liberale til at vi synes at et slikt krav skal være akseptabelt», sa varaordfører i Klepp og Frp-representant i fylkestinget i Rogaland, Torunn A. Rasmussen, til Stavanger Aftenblad, mens fylkesordførerkandidat for Ap i Rogaland, Marianne Chesak, mener «det er viktig å huske at synet på likekjønnet ekteskap varierer sterkt i kristne miljøer og at ikke-diskriminering burde kommet først, også i disse miljøene». Hun sier at «ikke-diskriminering må komme foran religiøse hensyn, og at denne saken viser at det er mulig å diskrimineres i arbeidslivet fordi man har holdninger eller har gjort noe som er helt innenfor norsk lovgivning».

Senere fulgte Aps Trond Giske opp i Dagsnytt Atten med nye angrep mot NLMs holdninger, holdninger han ønsket endret, og da likestillings- og diskrimineringsombudet sa til NRK at «jeg synes det er trist at vi ikke har kommet lenger, at holdningene til homofili fortsatt skal være så fordomsfulle», og at hun var «bekymret for den homofile 15-åringen som skal gå på en slik skole», forstår vi at spørsmål som tidligere ble drøftet som politiske problemstillinger, har tatt spranget over i det religiøse, som det moralske grunnlaget for hele vårt samfunn.

Angrepene på tradisjonell kristendom kan virke paradoksale, for samtidig har det blitt populært for politikere å snakke om sin kristne tro eller gå pilegrimsturer. Men da er det viktig er å forstå hva de samme politikerne mener skal være religionens rolle i vår tid; en støttespiller til den nye livsanskuelsen, en livsanskuelse der staten er gudløs og individet forutsettes å bedrive sine religiøse aktiviteter i sitt eget lønnkammer, for på samme måte som kirken ikke kan akseptere angrep på dogmer som læren om treenigheten, kan ikke forsvarere av den gudløse, sekulære staten akseptere syn som problematiserer deres religiøse utgangspunkt.

Den katolske kirke var en av dem som klarest forutså en slik utvikling da forslaget om en kjønnsnøytral ekteskapslov kom i 2007.

Biskop Bernt I. Eidsvig i Den katolske kirke skrev et høringsnotat til forslaget om ny lov, og det bør ikke forundre mange at den katolske kirken var den høringsinstansen som tydeligst forstod de ideologiske perspektivene og konsekvensene av lovforslaget. I den katolske kirken finner vi et refleksjonsnivå som vitner om en nesten 2000 år lang tradisjon som selvstendig kirke, det er en kirke som har lært seg hva ideologier kan gjøre med stater og folk, det er en kirke som vet når friheten trues.

Da biskop Eidsvig skulle oppsummere årsaken til at Den katolske kirke var motstander av en kjønnsnøytral ekteskapslov, skrev han blant annet: «Det naturlige utgangspunkt for barn, deres rett til å komme til verden og vokse opp med sine biologiske foreldre, har absolutt prioritet. Endringsforslagene innebærer at barn blir sekundære i forhold til voksnes ønsker, at de blir tingliggjort og med overlegg blir avskåret fra sitt biologiske opphav. En forståelse av ekteskapet som løser det både fra å være et forhold mellom en mann og en kvinne og fra deres felles reproduksjon og barneoppdragelse, rammer den objektive kjernen i det ekteskapet faktisk er og vil derfor være en alvorlig trussel mot dets eksistens. Vesentlig svekkelse av ekteskapet og familien vil ha som følge at det offentlige etter hvert vil gå inn og ta et primæransvar for barn, og den parallelle utvikling vil være fremvekst av et samfunn med en stadig mer dominerende statsmakt.»

Biskop Eidsvig så kimen til det totalitære i lovforslaget og hevdet: «Gjennom nyord og omskrivninger av virkeligheten forsøkes borgernes begrepsapparat og innholdsforståelse endret. Dette er dessverre ikke nytt, men det er meget urovekkende at denne regjeringen gjør det så systematisk. Det gir ubehagelige assosiasjoner til totalitære regimers propagandaretorikk,» og han pekte på lovens religiøse karakter: «Dypest sett står vi overfor en ny livsanskuelse som søker å fortrenge religionene, og som i realiteten selv er et livssyn.»

Biskop Eidsvig advarte altså mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven fordi den har konsekvenser langt ut over det å regulere samlivet mellom homofile, den har konsekvenser for hvordan vi skal få lov til å tenke om barn og samliv generelt, den er en lov som fjerner Gud fra politikken, men som allikevel forutsetter at mennesket bøyer seg. Den påståtte toleransen for homofile ville ifølge biskop Eidsvig lede til en intoleranse overfor de som hevdet et tradisjonelt syn på de samme forholdene. Med sin religiøse overbygning gir derfor ekteskapsloven føringer på alle områder i samfunnet.

Biskop Eidsvig var en av de få som så faren for at når det biologiske båndet mellom barn og foreldre ble svekket, så ville statens makt økes og barnet ville bli gjenstand for statlig styring i langt større grad enn før. Denne makten manifesteres i skolepolitikken hvor barn blir objekter for en kjønnsideologi i tråd med ekteskapslovens utgangspunkt, og da er det helt naturlig at NLM og dens skoler blir skyteskive for våre politikere.

Barna er blitt statens, og våre folkevalgte representanter kan trygt hevde at konservative kristne organisasjoner ikke skal få lov til å kreve av sine ansatte at de er lojale mot det de oppfatter som rett kristendom. Statsstøtten brukes som et middel til få det som man vil, og vi kan gjerne le av Frp-representant Torunn A. Rasmussen som hevder at NLMs praksis bryter med hennes liberale idealer, men hun avslører mer enn hun aner med sitt utsagn. For det er riktig at Frp ønsker et liberalt samfunn, men Rasmussen viser at staten med ekteskapsloven forutsetter at vi alle må være liberale, at vi alle må tilpasse oss den nye tids idealer.

Våre politikere kan rett og slett ikke akseptere at det finnes mennesker der ute som ikke er liberale…

Det hele gir, som biskop Eidsvig skrev «ubehagelige assosiasjoner til totalitære regimers propagandaretorikk». Spørsmålet er om det hele er i ferd med å bli mer enn retorikk. Du må gjerne være kristen, så lenge du ikke kritiserer staten og dens nye tro. Hadia Tajiks ønske om en gudløs stat er i prinsippet ikke noe annet enn et ønske om en stat med en annen gud enn kristendommens, det er på tide vi forstår hva det innebærer.

Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Da