Vår felles kamp mot Den islamske stat

I går ettermiddag kom nyheten om at russiske fly for første gang har bombet mål i Syria. Tidligere på dagen vedtok den russiske nasjonalforsamlingen at landets militære styrker kan gjennomføre operasjoner i Syria for å støtte regimet til president Bashar al-Assad.

Fra vestlig side ser man positivt på at også Russland tar sin del av ansvaret i den internasjonale kampen mot Den islamske stat (IS). Terrorgruppen har som kjent tatt kontroll over store landområder i Syria og Irak.

Men Vesten og Russland har sterkt motstridende syn på hvem som bør styre Syria etter at IS forhåpentligvis er bekjempet. Russland har hele veien støttet Assad og hans regjering. Mens USA og landets NATO-allierte krever regimeendring. Så sent som i FN tidligere i uken slo president Obama fast at Bashar al-Assad må bort. En diktator som har slaktet ned så mange av sitt eget folk, har mistet enhver legitimitet, fremholdt presidenten.

Det er ingen tvil om at også Russland har et betydelig ansvar for den katastrofen som nå utspiller seg i Syria. Som Assad-regimets nærmeste allierte kunne Putin ha gjort langt mer for å forhindre at det som i utgangspunktet var fredelige demonstrasjoner i 2011 skulle utarte til det blodbadet vi nå er vitne til.

Syrias diktator Assad var ikke villig til å høre på kravene om demokratisering. I stedet satte han hæren inn mot demonstrantene. Dermed utløste han et handlingsforløp som foreløpig har kostet en kvart million mennesker livet. I tillegg er flere millioner drevet på flukt.

Alt dette har Vladimir Putin sittet stille og sett på. Hans bidrag i konflikten har så langt bestått i å utstyre de syriske regjeringsstyrkene med våpen. Militært materiell som Assad har brukt både mot IS og andre opprørsstyrker. Og mot sin egen sivilbefolkning.

Et krav om at diktatoren må vekk høres derfor rimelig ut. Men problemet er bare at vestlig initierte regimeendringer i denne regionen de siste årene ikke har vært så vellykket. Rettere sagt, de har vært katastrofale.

I 2003 invaderte USA Irak og avsatte diktatoren Saddam Hussein. Siden har landet vært herjet av terror og borgerkrig. Det har blitt skapt et maktvakuum som IS har utnyttet til å legge under seg en stor del av landet.

Vestens feilsteg er enda tydeligere i Libya. Der bombet man Muammar Gaddafi vekk fra makten, men hadde åpenbart ingen plan for hva som skulle skje etter at diktatoren var falt. Et ufritt, men stabilt land har nå blitt et terrorreir med ulike fraksjoner som kriger seg imellom. Lite er vunnet på det, og flyktningene strømmer over Middelhavet til Europa.

Nå må uansett prioritet nummer en være å knuse Den islamske stat. Her må alle krefter samarbeide mot en fiende som er så grusom, hensynsløs og brutal at verden ikke har sett dens like på mange tiår. Så får Bashar al-Assads skjebne komme i annen rekke.