Uvitenhet om religion er gammeldags

Den «aksepterende» og «forståelsesfulle» sekulariteten som lærer Elin Sebjørnsen hyller, lider av mangel på selvinnsikt og fremmer uvitenhet om religion.

Som nyutdannet lektor, takker jeg Gud for at Elin Sebjørnsen sitt innlegg i BT 13. april har møtt motstand fra flere hold.

«Religion er gammeldags», skriver hun, og forkynner at nedgang i religiøs tro betyr økt mellommenneskelig forståelse og aksept. Dette er selvmotstridende og banalt av en religionslærer. Hun gjør imidlertid sekulariseringens store blindsone desto mer åpenbar.

«Religion er gammeldags», og i Dagen 28.04 «Håpløs debatt med kristne», er nemlig Sebjørnsens sørgelige bidrag til den «aksepten» og «mellommenneskelige forståelsen» samt den saklige debatten hun selv etterlyser i samfunnet. Hvilken ironi.

Hennes punchline «religion er gammeldags» og så henvisningen til kristnes negative reaksjoner som bevis for lav saklighet og moral hos kristne, uthuler troverdigheten ved hennes den «mellommenneskelige forståelsen» hun forkynner – iallfall for meg og de rundt 80 prosent av verdensbefolkningen som i dag er religiøse.

Hun tror hun fremmer åpenhet og aksept ved offentlig å henge ut og avskrive religiøs tro, når hun i virkeligheten gjør det stikk motsatte. Det er banalt og typisk, og kan enkelt forklares med en kjent kognitiv bias.

Dunning-Kruger-effekten går ut på at mennesker med manglende kunnskaper eller ferdigheter, feilaktig overvurderer evnene sine.

Økt kompetanse gir en økt forståelse av hvor lite man faktisk kan, mens ytterligere erfaring igjen øker opplevelsen av kompetanse. Det er altså personens uvitenhet om sin egen uvitenhet som medfører en arrogant holdning.

Sebjørnsens innlegg, og nylig Lars Alm sin preken om at religion og vitenskap utelukker hverandre, er en realitetssjekk på uvitenheten om religion og arrogansen som ofte røper seg bak den norske sekularitetens nøytrale og empatiske ansikt.

Aksepten og forståelsen som angivelig kommer med den norske nedgangen i religiøs tro, høres jo flott ut. Men når en vanlig norsk religionslærer (!) offentlig fremtrer så stappfull av fordommer, må jeg spørre meg:

Hvor ekte er denne aksepten og forståelsen? Med all nedsnakkingen av religiøs tro, hvor dyp er egentlig kunnskapen? Hvor godt kjenner vi hverandre egentlig?

Kan det være at vi vet så lite om religion og hverandre at vi ikke ser det selv?

La oss få noen fakta på bordet om religion, Elin.

1. Globalisering gjør gudstroen mer relevant, ikke mindre. I det store bildet er religion på fremmarsj, ifølge flere studier. Antall religiøse er på vei opp på verdensbasis, og med globalisering, er det rimelig å si at religions relevans øker. Innenfra-perspektivet på religion – det vil si opplevelsen av religion – er en viktig del av den religionsfaglige forståelsen, ifølge Udir. Innenfra-perspektivet som religiøs tro gir, er relevant og kanskje enda nødvendig for å forstå den.

2. Religiøse er sunnere og lykkeligere. Religiøs tro gir en sterk fysisk og psykisk helsegevinst. Religiøse lever lenger og er lykkeligere enn ikke-religiøse. Religion gir opplevelsen av mening i livet, og trøst når man har det vondt. Å tro at noe så positivt for så mange mennesker er blitt eller vil bli «gammeldags», er grunnløst.

3. Religion kan være et sterkt moralsk insentiv. Religion kan være et mektig insentiv til å følge regler (les: sosial kontroll). Hvorvidt det bør være slik, er et annet spørsmål. Men at det er det for mange, er det liten tvil om. Troen at Gud vil holde en ansvarlig for hvordan man har levd, kan motivere mennesker til å revurdere ens valg. Troen at nasjonens leder er valgt av Gud eller er en gud, kan motivere folket til å adlyde. Denne effekten går ikke ut på dato.

4. Religion og naturvitenskap utelukker ikke, men utfyller hverandre. Vitenskapen adresserer ikke de store spørsmålene; det er filosofiens og religionens domene. Prest Kristian Øgaard gir en konsis og god forklaring. Naturen anses som en kilde til kunnskap om Gud i alle store religioner. Forståelsen av naturen kan (så vel som uvitenhet om den) inspirere frem gudstro. Dette er tilfellet med atskillige betydningsfulle naturforskere, inkludert Albert Einstein.

5. Religiøs tro blomstrer i kriser og katastrofer. Gjentatte ganger ser man en oppblomstring i religiøs interesse og tro under samfunnsmessige eller personlige kriser. De miljømessige og økonomiske krisene verden står overfor, gir grunn til å anta at religiøs tro neppe vil forsvinne, men heller blomstre opp. Omvendt ser man en nedgang i religiøs tro i de stabile områdene med høy grad av opplevd trygghet.

6. Samfunnskunnskap fordrer religionskunnskap. Jeg er adventist, og hos adventister er trosfriheten og dermed nødvendigheten ved skillet mellom stat og kirke, mellom sekulær og religiøs makt, dypt forankret. Dette bygger på kjerneelementer i adventisttroen og dens bibelske tolkning av verdens fortid og fremtid. Jeg kan si som Sebjørnsen – heldigvis er stat og kirke skilt!

Men holdningen at økt aksept og forståelse er ensbetydende med fjerningen av religiøs tro (eller uthengingen av en religiøs gruppe), faller under sin egen fordom og uforstand. Dette viser at sekulariseringen ikke nødvendigvis øker aksepten og forståelsen, men på vesentlige områder minker den.

Holdningen at «religion er gammeldags» er ubrukelig i møte med en mer globalisert, livssynspluralistisk og krisespekket fremtid. Er det noe som er gammeldags, så er det uvitenhet om religion.