Utfordret av katolikker

Det katolske nærværet i Norge har vokst i en slik grad at det nå trolig er flere katolikker enn muslimer blant oss.

Parallelt med den rent demografiske utviklingen, ser vi også en glidning i retning av det katolske i mange tradisjonelt lutherske miljøer. Vi står ikke overfor noen massekonvertering, og det er lite som tyder på at en slik er nært forestående. Men flere av kirkens mest engasjerte deltakere mener å finne i Den katolske kirke noe de savner i lutherske miljøer.

Det er flere grunner til å ta denne utfordringen på alvor.


Vi skal ikke undervurdere bakgrunnen for at reformasjonen fant sted. Og selv som avlatshandelen har en mindre fremtredende plass blant dagens katolikker enn den hadde på 1500-tallet, er de dogmatiske forskjellene mellom katolsk og protestantisk teologi vesentlige på flere sentrale områder.


Dette forhindrer imidlertid ikke at vi i den protestantiske delen av kirken med fordel kan lytte til utfordringene som kommer fra katolsk hold. Ikke som et ledd i en dreining mot Rom, men for å forsterke det åndelige grunnlaget som Martin Luther og hans åndsfeller bygget på.


I det reformatoriske Skriften alene-prinsippet ligger det også en latent utfordring i møte med individualismen. Det må ikke få være slik, som Ragnhild Aadland Høen påpekte i gårsdagens avis, at bibeltroskapen glir over i en individualistisk tro på at den enkelte selv skal bestemme hva som er kristen lære.

Det var ikke dette reformatorene mente da de understreket viktigheten av å la Skriften alene være øverste rettesnor for liv og lære. I møte med den kulturelle utviklingen i samfunnet vårt, er det viktig at myndiggjøringen av lekfolket ikke glir over i en fragmentering hvor enhver påberoper seg autoritet til å fortolke troen uavhengig av det kristne fellesskapet.


Videre er det også grunn til å tenke over det Aadland Høen fremhever som noe av det mest sentrale da hun valgte å gå over til Den katolske kirke, nemlig at hun ville tilhøre en kirke som hun kunne stole på at ville bestå også når hennes barn og barnebarn i sin tid skulle gå til gudstjeneste.

Her er ikke hovedpoenget at den ene eller andre lokale forsamlingen for enhver pris må bestå i sin nåværende form, men det er en viktig problemstilling om selve det kristne fellesskapet man tilhører faktisk har livskraft i seg til å holde lenger enn tjenestetiden til den til enhver tid sittende ledelsen.


Dette er naturligvis en særlig utfordring for Den norske kirke, hvor det for tiden pågår en betydelig teologisk utglidning. Men verken bedehusfolk eller frikirkelige kan med rette hevde at denne utfordringen ikke berører dem også.

I Dagen fredag understreket Fredrik Wilhelm Brunstad, som har bedehusbakgrunnn, med rette behovet for å forkynne Kristus.


Derfor er det grunn til frimodig å fremheve reformasjonens grunnleggende prinsipper: Skriften alene, troen alene, nåden alene, og oppsummert: Kristus alene. Vi trenger en kirke i våre dager som våger å fremheve Ordet om korset, som ikke lar seg devaluere til en serviceinstitusjon og som ikke lar seg vippe av pinnen i møte med tidsånden.

(Dagen)