«Utfasing»?

Det er fortsatt stort behov for misjonærer, men hvor og til hva? 

På 1990-tallet gjennomførte jeg et studieprosjekt om norsk misjon i Etiopia. Hyllemeter med bøker og dokumenter ble gransket. Muntlige kilder var likevel viktigst. Kirkeledere på grasrota i Sør-Etiopia delte begeistret sine historier, erfaringer og kunnskaper. De fremstod som «human living documents» - menneskelige, levende dokumenter.

Velvillig skildret de historier om eget folk og fremveksten av lokale menigheter. I løpet av snaut femti år hadde kristen tro skapt store omveltninger. «Moha» – den fjerne skaperguden, som hadde overlatt ansvaret til deres klanoverhoder – var plutselig kommet nær i Kristus Jesus! Gudsnærværet opplevdes så sterkt at tradisjonelle ofringer til regnmann, forfedre og sjamaner hadde mistet fotfeste.

«Kristos» – «Han som er sterkere enn Satan» – skapte et tidsskifte. Nye former for eksistensiell «mening» ble etablert. Med utdanning, helse og forkynnelse som strategiske grunnpilarer fikk misjonsvirksomheten ringvirkninger for enkeltmenneske, familie og lokalsamfunn.

Å sitte ved bålet i kveldsskumringen og lytte til ledernes troshistorier gjorde inntrykk på meg. Men hva følte de selv? Noen var nærmest sjokkert! Når hadde en utlending tidligere spurt dem til råds? Hvem var interessert i deres historie? «Den hvite mann» hadde gjerne «bukta og begge endene». Han styrte pengesekken og la planer. Selv om ikke alt falt i smak, var de likevel fornøyd med mye. Gradvis overtok de ansvaret for noe som andre i stor grad hadde planlagt og utformet for dem.

Enkelthistorier ble delt; noen av dem ufattelig morsomme. Ikke minst historier om misjonærer som hadde tråkket kraftig i «den språklige og kulturelle salaten». Tabbekvoten var ekstrem stor. De fleste satt takknemlige tilbake.

Men så blir blikket alvorlig. – «Hvor er det blitt av de tidligere misjonærene?» Jeg prøver å forklare at noen er blitt gamle og ikke kan arbeide som før, at andre må ta seg av barn og familie. Også dette blir møtt med stor forståelse. – Så har jo misjonen tenkt å fase ut og starte arbeid andre steder, fortsetter jeg. – Det er vel riktig at dere tar større ansvar selv? spør jeg forsiktig. Å ta større ansvar er de med på, men undrer: – «utfasing» hva er det for noe?

De sitter som store spørsmålstegn. Jeg forklarer, men når ikke gjennom! – Jeg trodde vi var venner, er det en som sier. – Om man planlegger å forlate sine venner, er man ikke lenger deres venn, understreker han. Så får jeg en utgreiing om familie, vennskap, fellesskap og «partnerskap». – Kan vennskap opphøre? Nei, våre venner arbeider side om side med oss!

Jeg kunne utbrodert «samtalereferatet» ytterligere, men det har ingen hensikt. Poenget er at enkeltsamtaler med mange kristne i Asia, Sør-Amerika og andre deler av Afrika, har vist meg mye av det samme. De tenker ofte likt, men annerledes enn oss! Vi tenker misjonsstrategi på mekanisk vis, som om vi var fabrikkarbeidere ved et samlebånd. Vi planlegger, produserer, «utfaser» og avslutter prosesser, for så å gjøre det samme om igjen andre steder.

De derimot, ser på misjon som noe organisk; noe som blir til i en nær relasjon. Jo visst kan behov endres. Det samme kan samarbeidspartnernes «åndelige helse», styrkeforhold og ressurstilgang. Men relasjoner? De brytes aldri! Vi hører sammen! Arbeidet er heller ikke mitt eller ditt, men vårt! – Hvorfor skal dere reise «alene» til nye områder med evangeliet, uten oss? spør en lokal kirkeleder som lyn fra klar himmel. – Hvorfor kan ikke vi være med?

Norsk misjon planlegger nå sin fremtid. Vi tenker ulikt. Noen organisasjoner verken sender eller ønsker å sende misjonærer, mens andre trapper ned, avslutter sine misjonærutsendelser eller fortsetter som før. Det er fortsatt stort behov for misjonærer, men hvor og til hva?

Våre strategidiskusjoner foregår ofte i enerom. Tar vi våre samarbeidspartnere med på råd, eller møter vi dem med fasiten i hånden? Opptrer vi som ensomme ryttere «i jakten på den siste mohikaner» («de unådde»), eller tenker vi at misjon er hele den globale kirkes ansvar?

Sammen er, ifølge mine afrikanske venner, et godt ord. Utfasing er i beste fall et fremmedord.