Usikker på om «Det myndige lekfolk» har bevart sin myndighet

Sokneprest Runo Lilleaasen: – Jeg er bekymret for om lekfolket er oppegående.

Runo Lilleaasen (60) er sokneprest i Rødnes, Rømskog og Klund menigheter – rett vest for svenskegrensa.

Nå som prestestanden går i sommermodus, er han geistlig «enehersker» i tre kommuner, Marker, Aremark og Rømskog. Det gir mye kjøring over betydelige avstander, og ukens predikant snakker med oss fra bilen.

Han vendte i fjor tilbake til området hvor han også var sokneprest fra 1990 til -97. Utenom de rene embedsplikter, taler han i år på «Bedehussang i grenseland» på Fangekasa.

LES OGSÅ: Anbefaler ledere å ta timeout

Taler på Bedehussang

– Jeg tenkte jeg i de to ukene jeg er alene prest nå i juli, skulle gjort mye langsiktig planlegging. Men plutselig dør det noen, og det har vært begravelser i ett sett i tillegg til vigsler og gudstjenester, sier Lilleaasen. Han virker midt i Østlandets bedehusland og taler med glede på Fangekasa, Misjonssambandets misjonssenter ved Aremarksjøen, hvor bedehussangfestivalen startet i går.

Bedehusene står stort sett ubrukt i ferien, mens det er fullt kjør på Fangekasa.

– Dette er det eneste stedet lokalt hvor det er møter. Jeg er ikke så opptatt av om det er mange eller få som kommer. Enhver gudstjeneste er et oppdrag til meg, selv om oppslutningen kan variere, tror Lilleaasen.

Fangekasas yrende sommerliv, med mange tilreisende, betyr mye for området og regionen. Alle aktive lokale kristne er neppe innom Fangekasa om sommeren, men stedet er viktig for ånds- og næringslivet i grensebygdene.

– Jeg har stor sans for dette. Fangekasa er en institusjon. Møteaksjoner kan for folk i bygdene her kanskje oppleves noe påtrengende, men ikke Fangekasa, sier han.

Aremark kommune, hvor leirstedet ligger, har 1400 innbyggere. Folketallet øker med 7-800 når det fylles til randen, i stor grad av barnefamilier.

Myndig lekfolk?

Lilleaasen stopper bilen, kobler sin spanske vannhund til halsbåndet for lufting og forteller om de stedlige relasjoner mellom Den norske kirkes og de lutherske organisasjonene.

– Her hos oss er det i all hovedsak bedehusfolket som er kirkefolket. Selv om foreningsstrukturen er i ferd med å rakne i organisasjonene, er det fortsatt de samme personene som danner basisen i sognerådet og som er aktive på bedehuset.

Lilleaasen har fartstid fra Santalmisjonen og Det Norske Lutherske Indremisjonsselskap før de slo seg sammen og ble Normisjon. Han kjenner både indre- og ytremisjons-Norge godt.

– Sett med mine normisjonøyne er det viktig med gode prester som står for det samme som de lutherske organisasjonene, men vi er sårbare. For vi kan få en prest som forkynner helt annerledes enn vi er vant med, sier han og sender en utfordring til «Det myndige lekfolk». Han er ikke sikker på at det er så mye myndighet igjen der og at bedehusene er beredt hvis det kommer prester som etter deres mening forkynner galt.

– Jeg er bekymret for om lekfolket er oppegående.

– Tviler du på beredskapen hvis det kommer en liberal prest?

– Vi kan overdrive dette noen ganger, men det skal ikke mye til før man ser at det myndige legfolk ikke er så myndig som man kunne ønske. Det bekymrer meg.

Stor uro

– Det ble støy for to år siden da din biskop, Atle Sommerfeldt, ble invitert til en fellesgudstjeneste Fangekasa var med å arrangere, fordi Misjonssambandet så på ham som vranglærer.

– Ja, og det er stor uro i vårt område og i vårt prosti, såvel blant presteskap som legfolk, over faren for ubibelsk forkynnelse. Det er bekymringsfullt om vi skulle få en liturgi for vielse av homofile par. Jeg kan jo slutte i min stilling, og de aktive bedehusfolka kan trekke seg, men hvem skal da sitte i menighetsrådet, spør Lilleaasen og påpeker at bedehusgrasrota før var sterkt imot kvinnelige prester. Nå er det knapt noen som er det.

– Det er noe med at hvis du liker en person, orker du ikke være «slem» og gå imot dem. Det er en fristelse for alle, sier Lilleaasen som selv har vært god venn av biskopen siden studiedagene og har derfor god øvelse i både å være teologisk uenig og å oppføre seg ryddig.

– Og stridstemaet, homofilt samliv, er ikke tabu mellom dere?

– Nei, det må vi snakke om, sier Lilleaasen som likevel ikke ønsker at Sommerfeldts lære om dette skal gis legitimitet. Her er han enig med Misjonssambandet.

Muntlig i formen

– Du skal tale for en ferierende forsamling søndag. Har de kondisjon til å lytte når varmegradene setter inn?

– Det er ikke ofte jeg preker veldig lenge, men folk har vel litt stayerevner. På Fangekasa, hvor det foregår ting hele uka, har de nok forholdsvis god trening.

Men som tidligere mangeårig lærer tror Lilleaasen det er lett å ha overdrevne forventninger.

– Det er ikke bare å pøse på med store mengder forkynnelse. Det er stor forskjell på det vi sender ut og det som tas imot. Folk har generelt dårligere evne enn før til å følge et resonnement, påstår han.

– Må du da være litt tabloid?

– Ikke nødvendigvis, men jeg må legge fram gode eksempler. Forkynneren Sigvart Riiser sa det ikke var nok å ha mye godt å by på. Du må også ha ei bøtte å ha det oppi. Har du en god historie, kan du levere vesentlig mer enn om du ikke har det. Nå er jeg veldig muntlig i formen, og jeg ser når noe ikke når fram. Bo Giertz sa at du som forkynner må vite hva du vil ha sagt, men også se om folk henger på.

Lilleaasen kan godt ombestemme seg underveis og legge fram budskapet på en annen måte enn planlagt hvis blikkene blir tomme og folk ser ut som spørsmålstegn.

– Liker du å forkynne?

– Det er veldig morsomt og meningsfullt i mange sammenhenger. Jeg synes jobben er interessant og stimulerende.

– Får du kritikk noen ganger?

– Ja, det også, men som Carl Fredrik Wisløff sa: «Jeg vet ikke nødvendigvis hva folk vil ha, men jeg vet hva de trenger», sier soknepresten også bruker bilen som sitt bevegelige øvingsrom.

– Jeg prøvepreker der. Det har jeg gjort bestandig.

Lov og evangelium

Lilleaasen kaller seg rosenianer, en tilhenger av predikanten Carl Olof Rosenius. Den arven preger hans valg av favorittema.

– Alt må forstås i lys av lov og evangelium. Teksten må brekkes i forhold til det. Da er det morsomt å preke, for det er jo dette folk trenger, nå som før. Vi må ha en annen analyse på tidssituasjonen, men det er der vi må ta sats.