Usikker fremtid, fem år etter IS

Det er et mylder av utstillinger å velge mellom i Sommer-Norge. Én av dem finnes på Holocaustsenteret i Oslo og forteller historien om folkemordet på yazidifolket. Det er verdt et besøk.

Denne­ sommeren er det fem år siden IS angrep denne ­folkegruppen i Nord-Irak.

Yazidiene er en av Midtøstens mange, små religiøse grupper. Troen deres inneholder elementer fra både jødedom, kristendom og islam, så vel som fra persiske religioner. Folk flest her til lands visste lite om yazidiene før IS angrep byen Sinjar i begynnelsen av august i 2014.

Den sommeren ble vi kjent med dem gjennom nyhetsmeldinger om en tragedie som vokste dag for dag. Det kom meldinger om massakrer på menn som hadde nektet å konvertere til islam, og om kvinner og barn som ble bortført. Tusener av yazidier søkte tilflukt på Sinjarfjellet.

Overlevende yazidikvinner har fortalt ­grufulle historier om hvordan de ble brukt som sex-slaver av IS. Et stort antall menn og kvinner er fremdeles savnet. Mange av dem kommer aldri hjem. En rekke massegraver ligger som tause vitner om uhyrlighetene som har foregått.

«På mange måter er dette et pågående folkemord. Handlingene deres lever fortsatt blant jazidiene», sier Nariman Hame, en ung jazidi som bor i Norge, i en dokumentarfilm på HL-senteret. Handlingene lever videre i sorg, savn og traumer i yazidibefolkningen. I de overlevende som prøver å få fast grunn under føttene igjen. I barna med yazidimor og IS-fedre, som «ingen» vil ha. Og blant de mange tusen yazidiene som fremdeles bor i teltleire i Irak og ikke kan flytte hjem.

Verdenssamfunnet har anerkjent at yazidiene virkelig ble rammet av et folkemord. Også tusenvis av kristne ble angrepet og fordrevet av IS sommeren 2014. Fredag 18. juli ble det ropt ut fra minaretene i Mosul at de kristne hadde en dags frist til å konvertere til islam, betale beskyttelsesskatt – eller dra. Samtidig begynte IS å merke de kristnes hjem med den arabiske bokstaven for «N» – for nasareer. Senere på sommeren ble også de kristne landsbyene på Ninivesletten i Nord-Irak angrepet.

Fordi dette skjedde et par dager etter Sinjar, rakk mange av de kristne å flykte. Men det er godt dokumentert at også kristne menn og kvinner ble bortført av IS, at kristne kvinner endte som sex-slaver, og at samtlige kristne gisler ble forsøkt presset til å konvertere til islam. Fordi omfanget er mindre, har det vært vanskeligere for de kristne å få verdenssamfunnets aksept for at også de var ofre for folkemord.

Så kan man spørre seg hvorfor dette er så viktig. Jo, det er viktig fordi det er en erkjennelse av lidelsen og alvoret. Det er viktig for å få stilt overgriperne til ansvar, og ikke minst for å sikre at det ikke skjer igjen.

Hvis det religiøse mangfoldet skal bevares i Irak, må yazidier, kristne, mandeere, kakaier, turkomaner og andre minoriteter være trygge på at de får leve i fred. For å gjenreise tilliten må de garanteres sikkerhet. Lovverk må endres for å sikre minoritetesrettigheter og likhet for loven. Læreplanene i skolen må bearbeides, så minoriteter omtales med samme respekt som muslimer.

Og man trenger en nasjonal debatt om hvordan man kan hindre at historien gjentar seg. Så lenge minoritetene er i tvil om de er trygge, fortsetter de å flykte.